For å oppnå et inkluderende samfunn er det avgjørende at alle blir sett, behandlet og akseptert på samme måte. Også minoritetsmenn.

En dag kom min ektemann hjem skuffet etter en konferanse om Mannsrollen for minoriteter. På konferansen, som omhandlet om minoritetsmenn blir diskriminert i møtet med offentligheten, var mer enn halvparten av deltakerne enten norske eller kvinner. Han mente det var viktig å inkludere og lytte til de konferansen handlet om, i stedet for å bare snakke om og for dem. Vi har tidligere hatt lignende diskusjoner der han har delt både sine og vennenes unike opplevelser, som ofte har vært forskjellige fra mine egne og mine kvinnelige venners erfaringer som minoritetskvinner.

Som en menneskerettighetsaktivist har jeg i stor grad fokusert på kvinners rettigheter. Dette har fått meg til å undre: Har menn sikret alle sine rettigheter, eller kan det være et snev av partiskhet fordi jeg selv er kvinne? Det er ingen tvil om at kvinner i store deler av verden er mer sårbare, og at deres rettigheter ikke alltid blir respektert. Dette ser vi i land som Afghanistan, Syria, Irak, Ukraina og til og med i land som er mer utviklet og ikke er preget av krig og ustabilitet. Selv i Norge viser forskning at minoritetskvinner er mer sårbare enn kvinner i den øvrige befolkningen. Men hva med menn? Er de ikke sårbare? Har de fått alle sine rettigheter og er privilegerte?

Min far har vært min største motivator og inspirasjon i livet. Helt siden barndommen har han oppmuntret meg til å si min mening, være meg selv og ikke være redd for noe så lenge jeg står for det som er rettferdig. Hadde han sikret alle sine rettigheter som minoritetsmann i Norge? Til tross for at han kom hit allerede i 2011 og hadde hele sin familie i Norge, hadde han fortsatt ikke fått sin oppholdstillatelse før to måneder før han døde i 2019. I tillegg har jeg brødre som bor i Norge, og de har til tider opplevd ting annerledes enn meg og mine søstre. Viktigst av alt, jeg har en sønn som jeg ønsker skal vokse opp i et samfunn der alles rettigheter er sikret, også minoritetsmenn.

Erfaringene og historiene til minoritetsmenn viser at de stigmatiseres og blir sett på som opprettholdere av æreskultur og utøvere av negativ sosial kontroll. Forskning støtter også dette. Mens minoritetskvinner ofte blir sett på som undertrykte og heies fram, blir mennene sett på som undertrykkere. Virkeligheten er imidlertid mer nyansert. Både menn og kvinner fra land som for eksempel i Midtøsten, er ofre for den samme kulturen der negativ sosial kontroll, æreskultur og undertrykkelse er en del av oppveksten. Både menn og kvinner i minoritetsmiljøer kan oppleve negativ sosial kontroll, undertrykkelse og vold.

Selv om det er situasjoner der mennene faktisk undertrykker kvinner, er det viktig å huske at de også kan være ofre for kulturen som lærer dem at det er mennenes oppgave å kontrollere kvinner for å oppbevare families ære. I tillegg gjelder negativ sosial kontroll for både menn og kvinner i disse kulturene. Menn kan også bli tvunget til å gifte seg med noen de ikke har valgt. I tillegg til å være ofre for kulturen de kommer fra, blir de også ofte stigmatisert og omtalt negativt av det norske samfunnet.

En av mine venner som er en utdannet elektronikkingeniør fikk ikke jobb innen sitt felt og måtte til slutt jobbe i en butikk. Der ble han omtalt som en som ligner på en IS-kriger av kunder. Våre grunnløse fordommer og stereotypier kan være stigmatiserende og kan føre til ekskludering og utenforskap. Mange av disse mennene er vanlige mennesker, som selv er ofre for krig og utrygghet. Hvis vi ønsker å ha et rettferdig samfunn, må minoritetsmenn få muligheten til å bli inkludert, utdanne seg og jobbe som enhver annen borger. Derfor er det av stor betydning at vi er bevisste på våre egne fordommer og aktivt arbeider med å akseptere alle samfunnsmedlemmer på lik linje. Dette vil gagne både samfunnet som helhet og individene som er en del av det.

Les flere tekster av Sonia Ahmadi her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe