Med stadig mer tilgjengelig digital teknologi, i form av ChatGPT og den nye Snapchat-vennen MyAI, må både voksne og unge ta stilling til bruk. I fellesskap bør vi bli enige om hvordan vi skal forholde oss til den nye virkeligheten.
Barn benytter avanserte språkroboter. De er tilgjengelige til enhver tid. Hvem passer på at de tar kloke valg? Foreløpig er de overlatt til egne vurderinger, samtidig som vanskelighetsgraden øker. Kanskje tenker heller ikke voksne over hva vi indirekte støtter, hvis vi lar ChatGPT skrive for oss, for eksempel i jobbsammenheng. Vi vet selvsagt at vi må sikre at innhold og kilder i tekstene er riktig, fordi vi har skolebakgrunn og praktiske erfaringer. Men, hvordan blir det for de som kommer etter om ti, eller tjue år med lettvinte løsninger?
Kunstig intelligens, KI, omtales av flere som magisk. Bruk av digitale tekstprodusenter er fristende. Studenter kan spørre robotene om hjelp til eksamen. Skoleelever kan få svar på det meste, skjult bak datamaskinen i klasserommet. De vil som regel inn på drømmestudiet, og etter hvert skal de ut i et arbeidsmarked, så hvem vil vel ikke trylle litt? Vi står over etiske dilemmaer, som vi ikke kan overse. Hvis de andre rundt meg setter bort skrivingen, skal jeg også gjøre det?
Roboten står på jukselista, men studentene mener den ikke er så lett å jukse med
Teknologiutviklingen ser tilsynelatende ut til å løpe av gårde i et forrykende tempo. Mange løper etter. De siste månedene har jeg deltatt i noen debatter om ChatGPT, og fra et norskfaglig ståsted følger jeg utviklingen. Dette er noe av det jeg undrer meg over:
Bør vi omtale ChatGPT som intelligent eller vennlig? Programmene har ikke forståelse for sammenhenger, men stjeler sannsynlige svar fra menneskelig produksjon.
Hvorfor tro at skepsis til språkroboter bunner i forestillinger om at maskiner tar over jorda, og ikke kritisk tenkning?
Hvilken betydning vil det ha for evnen til å formulere tanker og å konsentrere seg?
I hvilken grad tenker vi over at individuelle valg, også påvirker samfunnet? Ikke alle må lese eller skrive like godt, men hva betyr det om hele generasjoner ikke er i stand å uttrykke seg?
Hvorfor tenke at kommersielle aktører har en naturlig plass i skolen? Er det en idé om at arbeidslivsrelevans er viktigst, som styrer en slik oppfatning?
Kan vi spå at skriveteknologi blir viktigere og viktigere? Er historie noe som skjer uavhengig av oss?
Hvorfor tro at så lenge man bare tester ut disse robotene, så kan vi avsløre hvordan de virker, når det er maskinlæring som gjør at de stadig fungerer bedre?
Bør standardisering av tekster være et ideal? Hvordan bli følelsesmessig berørt og sette seg inn andres perspektiver, hvis alt er skrevet over de samme malene?
Hva betyr kunst og kultur for oss? KI kan lage imiterte kunstneriske uttrykk. Hva gjør vi for eksempel med menneskelig smerte, dersom vi ikke uttrykker oss selv og kollektivt bearbeider erfaringer?
Menneske er viktigere enn maskin. I skolen forsøker flere å holde fast ved et verdigrunnlag og elevene har rett på personvern. På lærerutdanningene har søkertallene nå gått drastisk ned. Færre studenter vil jobbe med barn og kunnskap. Jeg vet ikke om det har en direkte sammenheng, men vi dyrker noe i samfunnet vårt som går på bekostning av det menneskelige. Vi må kunne skrive, lese, være kreativ, og vi må tenke grundig over etiske spørsmål knyttet til KI, før demokrati og ytringsfrihet forvitrer.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
Inga er «robothjernekirurg». Én ting bekymrer henne
Mer enn fire av ti nordmenn bekymrer seg for kunstig intelligens