Sjelden har jeg følt meg så ung som under Pstereo i fjor. Det var like før min egen 37-årsdag, og et sted i underbevisstheten hadde jeg nok en forventning om å kjenne meg litt gammel. Det slapp jeg. Hva gjennomsnittsalderen var, kan man jo bare gjette. I alle fall godt over 37.
Da festivalen var over, posta en kollega et bilde på Facebook. Ordet «Trondheim» som hadde pryda Marinen i store bokstaver, var stokka om til «hent mordi». Jeg lo. Ikke alle i kommentarfeltet var like begeistra. Som om det var en fornærmelse. Men, hvorfor skulle det være det? Nå er jeg snart 38 år. Jeg har forhåpentligvis over halve livet igjen. Jeg håper virkelig ikke at alt som er gøy må ha mål om å slå an i «ung målgruppe».
En festival som setter opp Madrugada og The Prodigy (som nå erstattes av Leftfield) som headlinere, retter seg ikke mot ungdommen. Ikke mot meg heller, egentlig.
Grunnen til at jeg likevel skal tilbake, er det sosiolog Aksel Tjora beskriver til Morgenbladet som «et boblende fellesskap». «Litt av sjarmen med festival er at ulike mennesker er samlet på ett sted og deler de samme opplevelsene. En slags sosial unntakstilstand», sier han. Selv om jeg med årene kanskje vil slutte å føle meg ung på festival, skal jeg fortsette å oppsøke det boblende fellesskapet selv lenge etter at mine barn er blitt gamle nok til å hente meg.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med på Adressas valgfest på Nordre: Lørdag 26. August kl. 12!
Slik blir Pstereo i år
Når festivaler blir dyre forbruksvarer