Trøndermannen, jeg elsker trøndermannen. Den voksne trøndermannen som «kain aillt», «har foinne opp aillt» og som helst hadde sett at Trondheim ble et eget land.
Vi har alle møtt ham, enten i en far, bestefar, ektefelle eller sønn. Han som tar valg. Og om de viser seg å være dårlige, vel, da argumenterer han hardt for at de likevel viste seg å være gode. Et argument han da ofte benytter seg av, er mitt absolutte favorittargument, nemlig «men læll». «Men læll» får ofte stå som siste ord. For om man svarer «men læll, hva?», så starter bare diskusjonen helt på nytt, og det viser seg at jeg ikke har fått rikket trøndermannen en tomme, selv om han tilsynelatende har lyttet til hva jeg har sagt.
Dette er småkongen, mine damer og herrer, og jeg elsker at Trondheim er en by fylt til randen av småkonger.
Verden har blitt så liten
Jeg glemmer aldri første gang jeg forsto at en småkonge ikke nødvendigvis trenger å være en mann i 60-åra (selv om det er de som sitter på småkongetronen). Jeg fikk se en småkonge i full blomst, på min egen alder. Han hadde kjøpt leilighet på Lade, akkurat litt langt ut. Akkurat litt langt inn til byen. Jeg så på ham at han kjente på dette. Men da jeg påpekte det, våknet småkongen. Han ble vill i blikket og bøyde seg mot meg som om han skulle innvie meg i en hemmelighet. «Lade bli det nye sæntrum, Lisa, sje på aill nybyggan. Sentrumskjernen kjæm te å sig ut te Lade». Jeg syntes det var rart at den informasjonen ikke hadde nådd oss andre. Men der har du småkongene, de har alle sin helt egen tilgang til informasjon.
Småkongen er en driftig kar. Han bygger plattingen sin selv, og når han er ferdig «mansplainer» han deg arbeidet, nøye. Han kommer mest sannsynlig frem til at «hain va dein første i Norge som faint ut at main koinn sag om trær te å bli planka».
Dette er småkongen. Stappfull av pågangsmot og ukuelig selvtillit. Jeg elsker det. Både arv og miljø har sørget for at jeg mest sannsynlig er den første kvinnelige småkongen i Nord-Europa.
Det fikk jeg virkelig bekreftet da jeg hadde spilt Josef i «Juleevangeliet» i Trondheim Spektrum. Dagen etter sto det «Lisa leverer en stødig forestilling som Josef». Jeg ble rasende og følte meg overhodet ikke sett. Selv syntes jeg min tolkning var ikke mindre enn fantastisk. Det hadde jeg jo lov å tenke, men her kicket småkongen inn. Jeg ringte anmelder og lekset opp om hvordan han bommet grovt i sin beskrivelse av meg som «stødig». Argumentene mine var tydeligvis gode, for han forandret mening og ble enig med meg i at jeg hadde en strålende tolkning av Josef. Assa, det går ikke an. Jeg legger meg flat.
Hvilke verdier skal feires?
Men vi har dessverre også noen småkonger på villspor, som bruker småkonge-genet sitt til egen vinning. Jeg mener at det burde stå i småkongenes håndbok «du skal ikke la småkongeriet ditt gå ut over andre, sett bort fra selvskryt og uskyldige hvite løgner om alt du har funnet opp».
Det som er viktig når du er småkonge, er nemlig at du vet at du er det. Når du lekser folk opp, så vit at du kjefter fordi din indre småkonge er krenket. Du føler deg ikke sett. Ikke minst, du føler deg misforstått. Sånn kan du tøyle småkonge-genet. Du må aldri la det genet få fritt spillerom. Da kan du ende opp med leserinnlegg om at du nærmest drifter hele Namsos flyplass. At janteloven sørget for at du fikk tilsnakk for å komme for sent til innsjekk. Vel, nå kan det vel hende, Bjarnefar, at det var nettopp det at du var kjent som gjorde at de gadd å slippe deg gjennom til tross for at du kom for sent?
Hvis du som småkonge er deg selv «110 pærra prosent», så kan du risikere å kaste din journalistiske integritet på sjøen for et rørende tv-øyeblikk.
Å skrive «Vi snakker om sak, ikke person» i egen bok er jo direkte naturstridig for en småkonge. Men det stopper ikke Trond Giske. Heldigvis kan han veie opp med å nevne seg selv 438 ganger i samme bok.
Så, mine medkonger, det er viktig at vi tar grep for å bevare småkongens integritet og virkelige vesen. Skyt magen frem, se på byen din og vit at dette er den viktigste byen i hele Nord-Europa. (Ikke si verden, da virker du bare stormannsgal). Det var her alt startet, egentlig. I Trondheim, sivilisasjonens vugge. Hvis noen kommer med gode motargumenter: Nikk lyttende, ta en lang pause og svar: «æ høre ka du si, og æ e for så vidt enig … MEN LÆLL!!»
Les flere tekster av Lisa Tønne her!
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!