Jeg vet lite om hvordan medisterpølser lages. Men jeg vet en hel del om hvorfor pølseindustri er en fin jobb for mange.
Hemmeligheten er et ord som er tørt som en julekjeks, men kraftfullt som juleevangeliet: Tariffavtaler.
Pølseproduksjon kunne hatt en emmen bismak av utbytting av arbeidsfolk. Det har det i USA. Når amerikanerne kjøper med seg julekalkunen fra Walmart, er sannsynligheten for at den er laget på sosialt bærekraftig vis ikke særlig høy.
80 prosent av matindustriarbeiderne i USA har ingen rett på sykedager. Majoriteten av dem har ikke fått det fnugg av opplæring i helse, miljø og sikkerhet, selv om maskinene i industrien kan klemme i hjel og skjære i stykker.
I Norge er det ikke slik. Medisterpølsa og juleribba er lagd av industriarbeidere som er i Europa-toppen på flere viktige statistikker: De er oftere fagorganiserte enn ellers i Europa, de har bedre lønn og de har kortere arbeidstid. Og jammen er sykefraværet i mat- og drikkeindustrien lavere enn snittet for norsk arbeidsliv.
Resultatet blir god mat og drikke, også til jul. Når nordmenn blir spurt om hva som gjør at de velger norsk mat i butikken, er et av de vanligste svarene kvaliteten.
Det er ikke gull, røkelse og myrra som ligger bak, men et organisert arbeidsliv og tariffavtalens kraft.
Det er dette som er julepølsenes politikk: Mange av arbeidsgiverne i bransjen er organisert i en arbeidsgiverforening, flest i NHO Mat og drikke. Og mange av matindustriens arbeidere er fagorganisert, flest i LO-forbundet NNN. Fordi partene på hver sin side er sterke og organiserer mange, er det inngått tariffavtaler som regulerer lønns- og arbeidsvilkår.
Mange kaller tariffavtalene juvelen i den nordiske arbeidslivsmodellen. En avtale om regulerte forhold, holdt oppe av maktbalansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Tariffavtalene gir tryggere rammer på arbeidsplassen og sørger for at ikke arbeidstakerne snytes for sin del av overskuddet fra arbeidet sitt.
Det er tariffavtale de svenske verkstedarbeiderne streiker for å få på plass i Tesla, i en streik som har fått stor global oppmerksomhet. I mat- og drikkeindustrien i Norge er godt over halvparten av arbeidstakerne dekket av tariffavtale.
Mens det står best til i de tradisjonelle motorene for videreforedling av landbruksvarer, som Tine og Nortura, står nye fiskeindustribedrifter og små mat- og drikkebedrifter oftere uten tariffavtale. Uten tariffavtale blir det dårligere vilkår og større vanskeligheter med å holde arbeidslivskriminalitet og sosial dumping på avstand.
Kokk: – Jeg vil kunne pensjonere meg med verdighet
Fullt mulig å være sunn i julebordsesongen
Tankesmien Agenda gjennomførte nylig en spørreundersøkelse som gir grunn til å være optimistisk. For om folk flest kanskje ikke vet hvordan medisterpølser lages, er det stor forståelse for hva som bidrar til gode arbeidsplasser i pølseindustrien. Tre av fire mener sterke fagforeninger er viktig for gode arbeidsvilkår i mat- og drikkeproduksjon. To av tre mener det er viktig at flere i bransjen fagorganiserer seg.
Det er noen skumle trekk i bransjen. I 2019 fant A-krimsenteret så lav timelønn som 70–80 kroner timen i en kontroll av 17 fiskeribedrifter i Nordland. Med slike vilkår nærmer lønns- og arbeidsvilkårene bak lutefisken seg en amerikansk julekalkun.
Og selv om mat- og drikkeindustrien har høyere organisasjonsgrad enn snittet for privat sektor, har deler av denne industrien så få organiserte bedrifter og arbeidsfolk at organisasjonene har gått med på å bruke lovverket som en krykke, gjennom såkalt allmenngjøring av tariffavtalene. Allmenngjøring betyr at tariffavtalenes vilkår lovfestes, slik at de gjelder for flere enn de organiserte arbeidstakerne.
Det er knapt noe sted i verden det produseres like sosialt bærekraftig medisterpølse og juletorsk som i Norge. Men de mørke sidene også i norsk mat- og drikkeproduksjon gjør at ett nyttårsønske bør være enkelt å være enige om: Å ønske seg flere tariffavtaler i 2024.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!