Jeg var i Odessa,
en gang som turist.
Og satt i en vakker allé.
Av kastanjetrær,
med idyll og fred.
Den lå mellom trappen
til Svartehavet,
og Operahusets
hvite, flotte fasade.
Og i den grønne alleen,
sto det benker på rad.
Hvor folk de satt.
Og var fri og glad.
I Odessa.
Eldre på benkene satt,
og unge spaserte forbi.
Barnevogner de trillet,
i solskinnsdagen fri.
Og i enden av alleen,
Operahuset var lagt.
Men sangens rike historie,
og mye som ikke er sagt.
Der var det flotte konserter,
med klassisk repertoar.
I ord og toner,
en rik kultur - sogar.
Det var engang,
som så ofte er sagt.
For nå er Odessa bombet.
Og dels i ruiner lagt.
Og deler krigens skjebne,
med hele Ukrainas land.
Med bomber og droner,
som setter byer i brann.
Men jeg var i Odessa,
før krigen skapte sitt bry.
Da var det vår og blomstring,
I kastanjenes vakre by.
Russlands fremtid ser mørk ut – finnes det håp?
Jeg har opplevd at et sivilisert samfunn kollapser