Jeg heter Benedicte Pentha Bakken, er same, og kommer fra Trondheim. Det har tatt meg 22 år å finne det samiske miljøet her i byen. Da jeg vokste opp, visste jeg ikke at det fantes engang.
Under årets 6. februar-feiring på Elsa Laula Renbergs plass, sa ordføreren vår et par ord om Trondheim som samisk by. Ord om hvor stolt kommunen er for å være en «samisk hovedstad», og hvor viktig det er for dem å fremme samisk kultur i bybildet. Det var fine ord, og jeg skulle ønske jeg tok dem for gitt, men alt jeg satt igjen med var spørsmålet: Hvor? Hvor er denne kulturen dere prater om?
Hele livet mitt har jeg følt at jeg lever i en by fullstendig avkobla den samiske kulturen. Gjennom utdanningsløpet for eksempel nevnes samer så vidt, og når det gjør det, er det hele fortalt fra et norsk perspektiv. Vi prater om «oss» og «dem», om reinsdyr og Finnmarksvidda og lavvu.
Jeg var den eneste med samisk bakgrunn i klassen min frem til sjetteklasse, og fikk spørsmål som «Rir du reinsdyr til skolen?» eller «Spiser du joikakaker til middag?» i friminuttene. Dette er riktignok et eget tema jeg kunne prata lenge om, men poenget er at man rett og slett ikke lærer nok om samisk kultur, og det man lærer er fattig informasjon.
Utenfor skolen er det ikke stort bedre. Det er som om det slett ikke er samer her. Men etter Tråante 2017 og torget var fylt av kofter så langt øyet rakk, vet vi jo at det ikke stemmer. Så, hvor ligger feilen? Hvem er det egentlig som har ansvaret her? Spør du meg, vil jeg blant annet peke på kommunen.
Det jeg har, er arven etter mitt folk
Samehets får meg til å stivne
Misforstå meg rett, Trondheim har gjort bra ting for den samiske befolkningen. Vi har blant annet fått skilt på samisk, det er et viktig steg. Men selv om du blir introdusert til en samisk by når du kommer kjørende på E6-en, forsvinner det bildet rimelig fort når du beveger deg gjennom byens gater. Vi har kanskje skiltet, men vi mangler det jeg mener er et absolutt minstekrav: Naturlige møteplasser eller arenaer for den samiske befolkningen.
Kommunen har ennå ikke klart å sørge for at vi har et samisk hus, selv om det har vært lovet oss i mange år. Jeg mener det er kommunens selvfølgelige ansvar å stille med dette, og sørge for at alle deler av befolkningen, spesielt de som er i minoritet, har et gitt sted man kan samles og utøve sin kultur, uten at vi skal trenge å mase og be om det i lang tid.
Jeg har lenge trodd jeg ikke kan være same her, at det ikke fins rom for oss og at om jeg vil lære mer om kulturen min må jeg rett og slett flytte. Jeg vil gjerne bli kjent med flere samer på min alder på mitt eget hjemsted. Jeg vil gjerne bidra til å synliggjøre det samiske i Trondheim, men det finnes nesten ingen steder å lete.
Den følelsen er jeg helt sikker på at jeg ikke er alene om. Trondheim trenger et samisk hus, en grobunn for samisk nettverk og fellesskap, og det rimelig brennkvikt. Både for oss som bor her nå, og for de som kommer etter oss. Vi vet at et samisk hus fungerer. I Oslo for eksempel, er det er mye sterkere samisk miljø enn her, til tross for at det er utenfor Sápmi.
De har et samisk hus. De har et sted å kalle sitt eget. Jeg vil ikke høre mer om hvor stolte ordføreren eller hans kolleger er over denne «samiske hovedstaden» før de faktisk tar tak på våre vegne og gjennomfører det de har lovt oss i lang tid. Det skulle faktisk bare mangle.
Er du ung og vil få dine meninger hørt? Send inn din tekst eller video til debatt@adresseavisen.no