Som ung same i Norge er jeg uendelig stolt over identiteten min. Jeg kommer fra en familie med samisk mor og norsk far, og har vokst opp i den tospråklige kommunen Snåsa. For meg har det at jeg er både norsk og samisk alltid vært en naturlig del av livet, men da jeg flyttet ut av hjemkommunen min fikk jeg oppleve at andre synes det er eksotisk, rart eller til og med negativt at jeg bærer den samiske identiteten min.
Her i Trøndelag bor vi samer spredt, og vi vises kanskje ikke like mye som de gjør i for eksempel Kautokeino. I Midt-Norge ligger området vi kaller åarjel-saepmie (sør-Sápmi). Og kommuner som Snåsa, Røros og Trondheim er viktige kommuner for det sørsamiske miljøet. Trondheim er byen hvor det viktigste møtet i samisk historie ble holdt, det første samiske landsmøte 6. februar 1917.
Strukturell diskriminering av samer og kvener må opphøre
Ifølge NIMs undersøkelse av befolkningens holdninger til samer, har 15 prosent observert hatprat mot samer det siste året. I sørsamiske områder øker tallet til 24 prosent.
Dette er noe de fleste samer jeg kjenner en aller flere ganger har opplevd. I år feiret jeg Norges nasjonaldag, 17. mai i Trondheim. Dagen ble feiret med vennene mine. De fleste hadde bunad, jeg hadde på gapta (kofte).
Gaptaen min er det flotteste plagget jeg eier. Den representerer identiteten min og den viser hvem jeg er, hvor jeg kommer fra. På samme måte som en bunad er knyttet til et område, gjelder det for gaptaer også.
17. mai er Trondheim full av flotte bunader, festdrakter, kjoler, dresser og noen kofter. Alle har pyntet seg. Men jeg kjenner at jeg faktisk kvier meg litt før jeg tar på meg gaptaen. Jeg er utrolig stolt når jeg bærer den, men likevel blir jeg litt redd. Jeg forbereder meg på at noen kommer til å joike etter meg, eller rope når de ser meg. Jeg vet det kommer, og jeg tenker at dette skal jeg takle.
Så går dagen. Den fylles opp av venner, mat og alkohol. På kvelden, akkurat før jeg skal hjem, tenker jeg: «kanskje gikk det fint i dag, kanskje kommer det ingen kommentarer.»
En halvliter med samisk blod
Så feil kan man ta. Jeg og ei venninne er på tur til bussholdeplassen da de første guttene begynner å joike i det de passerer meg. Jeg fryser til, synes det er skikkelig ubehagelig. Men jeg har bestemt meg på forhånd om å ikke la det gå inn på meg. Jeg var jo tross alt forberedt på at det kom.
Venninna mi blir forbanna når jeg spør om hun hørte at de joiket etter meg. Hun forstår ikke at noe sånt kan skje. Men jeg hadde forberedt meg på det. Fordi jeg visste at det kom.
På bussen blir jeg irritert fordi jeg ikke gjorde noe. Jeg kunne ha sagt ifra. Men hver gang jeg blir utsatt for denne typen hets, reagerer jeg med å bli stille. Selv om jeg forbereder meg på at det kommer, blir jeg alltid like satt ut.
Venninna mi går av bussen noen stopp før meg. Jeg sitter fremst i bussen, alene. På mitt stopp er det kun meg og en mann som går av. Han er fin i formen og sjangler bortover gangfeltet i et sakte tempo. Jeg går forbi med raske, bestemte steg. Når jeg har kommet to meter foran han begynner han å rope etter meg.
«Same!»
«He-lå-lå-le-lå»
«Samedame!»
Jeg stivner til, og jeg blir ufattelig redd. Flere jeg vet om har fortalt om hendelser der samer har blitt banket opp på grunn av at de bærer kofta si. Kroppen min fylles med frykt for at mannen bak meg skal angripe meg, kun fordi jeg er kledd annerledes enn han.
Jeg kommer inn døra og tårene renner. Så redd for å bli utsatt for vold kun basert på hva jeg har på meg, har jeg aldri vært før.
For meg er den samiske identiteten så utrolig viktig. Sørsamisk er hjertespråket mitt, det som får ordene til å flyte som en elv og suse som vinden. Språket er en gave jeg har fått fra min tjidtjie (mamma) og som mine forfedre har kjempet for å bevare.
Den samiske kulturen er min stolthet. Jeg bærer kofta mi med rak rygg. Og den muligheten har jeg fordi de som var her før meg ikke lot seg bøye.
Derfor irriterer det meg at jeg «må» forberede meg på at noen kommer til å reagere på at jeg går i kofte i offentligheten. Det er det flotteste plagget jeg eier, og jeg er lei av å bli trakassert når jeg bærer den.
Den 1. juni legges Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport frem. Den skal redegjøre for hvilke konsekvenser fornorskingspolitikken, som tidligere ble ført av den norske stat, har hatt for samfunnet og hva som må til for å rette opp, altså skape en forsoning.
Diskrimineringen og undertrykkelsen vi samer ble utsatt for under hundreåret med fornorsking var brutal, men hvorfor har vi ikke kommet lenger i vår tid? I den norske skolen mener jeg det er altfor lite undervisning om samer, Norges urfolk. Dette er med på å påvirke hvordan unge mennesker vokser opp i dag og hvilke holdninger de får til oss samer.
Jeg håper at framtidige generasjoner slipper å oppleve hets knyttet til etnisitet, legning eller tro. At vi som samfunn kan skape trygghet og kjærlighet, og lage plass til alle som de er. For da tror jeg at vi kan nå mye lenger og skape en bedre verden for alle.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!