Våre fedre var fiender som kjempet mot hverandre i krigen. Likevel kjenner jeg et slags søsterskap i smerte med en fiendes datter.
Den ukrainskfødte nobelprisvinneren i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj, og jeg deler en felles skjebne. Hennes ukrainske far kjempet mot min far i Vinterkrigen på det Karelske neset i 1940.
Faren var kommandert dit som sovjetsoldat, min finske far for å forsvare landet mot russernes angrepskrig. Selv om vi døtre er født etter krigen, har krigsopplevelser sterkt preget våre liv. Vi ble begge journalister, vitenformidlere og fagforfattere med krig og katastrofer i sentrum.
I boken «Slutten for det røde menneske» beskriver Aleksijevitsj’ sin fars opplevelse av Vinterkrigen: «Hva han kriget for, forsto han ikke […], denne krigen tiet man helst om etterpå, de kalte den ikke for krig, men for «det finske felttoget»».
I dag kaller russerne angrepskrigen i Ukraina for en «spesialoperasjon». Hennes far havnet i finsk fangenskap, mens min far overlevde de fem krigsårene 1939–45 såret, men fri.
Senere utviste Sovjet hennes far etter fangeutveksling til Vorkuta arbeidsleir som landsforræder, siden han berget livet hos finnene. Min far begynte å bygge opp igjen det krigsrammede landet.
Det var smertelig å lese Aleksijevitsj’ bok «De siste vitnene: Solo for barnestemme», der russiske barn forteller om sine opplevelser under krigen. Felles for de russiske barna og mine eldre søsken som var født under krigen, var redsel, savn, mareritt, evig venting om pappa kommer hjem eller ikke.
Hvordan manipulere og rigge valg
Konflikten er et dilemma for alle vestlige demokratier
Krigssmerten hos barn er universell. I flere bøker og artikler har jeg på min side skrevet om hvordan barn og unge opplever krig gjennom media. I boken «Krig og katastrofer i media» fant jeg en beskrivelse som kunne ha vært fra i dag.
Til tross for at barna ikke hadde opplevd hendelsene i Ukraina og i Gaza, fortalte Heidi, en 16 år gammel trønderungdom, om sitt mareritt: «Jeg har drømt om at jeg har bodd på plasser der det er veldig mye krig, sånn at du verken kan være ute eller inne. At du bare må springe fra soldatene hele tiden. Da jeg var mindre, drømte jeg veldig mye om sånne ting.»
Hvilke mareritt har barna i Gaza og Ukraina, tro?
Som etterkrigsbarn i Finland lekte vi ofte krig, finner mot russere. Hver sjette familie ble rammet under andre verdenskrig, og min familie var intet unntak. En onkel falt, den andre døde av krigsskader.
Mennenes fortellinger om sine krigsopplevelser har preget meg. Som barn hadde jeg mange år mareritt om flyangrep og granatkasting. Nabobesøk for å se familiens soldatbilder på veggen, alle tre drapert med svart sørgebånd, gjorde et inntrykk. Min kusine mistet sin far før hun ble født.
Aleksijevitsj’ rystende bok «Bønn for Tsjernobyl» kom ut på norsk i 2014. Skjebnens ironi er at atomkraftverket i Tsjernobyl er blitt et krigsobjekt i krigen i Ukraina da Russland tok kontroll over kraftverket.
Et merkverdig sammentreff er at jeg skrev min doktoravhandling om Tsjernobyl-ulykken i 1986 allerede på 1990-tallet. Begge bøkene er basert på autentiske skildringer av tidsvitner.
Jeg var involvert i ulykken som informasjonsleder i daværende Direktoratet for naturforvaltning. Det Norske Videnskaps-Akademi arrangerte i 2011 et aktørseminar for nøkkelpersoner i politikk, forvaltning og media som var involvert i håndtering av ulykken. Jeg var en av de inviterte tidsvitnene. Autentiske skildringer og intervjuer ble transkribert, og lydopptakene sammen med de ordrette utskriftene er deponert i Riksarkivet.
Våre fedre var fiender som kjempet mot hverandre i krigen. Min far kunne aldri tilgi kameratenes død og tapet av Karelen. Som etterkrigsbarn kjenner jeg likevel et slags søsterskap i smerte med fiendes datter, Svetlana. Vi begge har prøvd å kjempe mot det meningsløse, sorg og smerte med penn som våpen.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!