- Vi må gjøre det vi kan når vi kan, sier Ole-Gunnar Iversen. Han og samboer Elin Skjeltorp sitter ved spisebordet hjemme på Bergheim i Trondheim. Ettåringen er i ferd med å sovne på barnerommet.
I fjor fikk Elin et gavekort fra Ole-Gunnar og familie. Pengene skulle de bruke i år, på en kjærlighetsferie uten barn. I Hellas.
- Men det ble jo bare helt feil, å dra dit ned som turister nå. Bade i det samme vannet som det hver dag kommer gummibåter med flyktninger, sier Ole-Gunnar.
Kostbar reise
De har tenkt på det lenge, at også de må gjøre noe. De har sett bildene fra flyktningstrømmen som kommer til Europa og følt seg hjelpeløse.
- Vi snakket om det i flere uker, diskuterte om vi kunne gjøre noe. Så en dag sa Ole til meg at nå gjør vi det bare. Vi drar ikke på Sydenferie, vi drar dit vi trengs, sier Elin.
Men det koster å komme seg til Lesvos og samtidig ha midler til å hjelpe. Derfor har de solgt unna en del eiendeler og også bilen deres er lagt ut til salgs. Så langt har de fått et bud på 8000 kroner for Toyotaen, men de håper på mer.
- Vi har kjøpt billetter fra Oslo 4. oktober. Vi blir i Lesvos en liten uke, sier Elin. Ettåringen blir imens passet av besteforeldre, mens åtteåringen skal være hos faren sin.
Send tilbake til Afghanistan etter fire år i Sunndal: Her er brødrene igjen på flukt
- Vi må gjøre noe
Behovene endrer seg
Det som gjorde at de endelig bestemte seg for å dra var Facebook-gruppen Dråpen i havet, startet av Trude Jacobsen fra Bærum som også har dratt nedover.
Nå følger samboerparet på Bergheim med på jobben Jacobsen gjør, for å forberede seg på hvilke oppgaver de kan påta seg.
- Behovene endrer seg uke for uke. Frem til nå har det vært viktigst å være i strandlinjen og hjelpe dem som kommer med båt inn til leirene. Det er åtte mil én vei, og vi har blant annet tenkt vi kan leie bil og i alle fall få kjørt de minste barna. Det trengs også bæreseler til alle dem med småbarn. Nå meldes det derimot at båtsesongen snart er på hell, og da trengs vi kanskje heller i selve leirene. Her lever flyktningene helt uten fasiliteter og det er enorme menger søppel. De trenger det mest elementære, som vann, tørre sko og klær, sier Elin som til daglig jobber med psykiatri innen eldreomsorgen. Iversen er småskolelærer.
Skjønner fortvilelsen
Samboerparet er forberedt på tøffe inntrykk. Og på at det kan være tøft å dra etter kun én liten uke, når de så gjerne skulle gjort enda mer.
- Vi har barn og trengs her hjemme også. Men vi får i alle fall bidratt litt, det er bedre enn ingenting, sier Ole-Gunnar.
De har begge vært i kontakt med flere hjelpeorganisasjoner og forsikret seg om at de ønsker frivillige som drar ned, og ikke bare penger.
- Vi har snakket med flere frivillige som er der og som sier hjelpeorganisasjonene så å si er fraværende. Organisasjonene sier også til oss at de trenger folk der nede, så da drar vi, sier Elin.
-Alternativet er å legge seg i senga her hjemme og det klarer jeg ikke, sier Ole-Gunnar.
- Jeg er mamma selv, og når noen setter seg i en liten gummibåt med en spedbarn for å dra over et hav. Da vet jeg de er dypt fortvilet og at de rømmer fra noe, sier Elin.
Store kontraster i Europas vilje til å hjelpe flyktninger