Den tyske bygge- og anleggsvirksomheten i trondheimsområdet i de fem okkupasjonsårene var enorm.
Omregnet til dagens pengeverdi er «omsetningen» anslått til nærmere 20 milliarder korner. Omfanget forteller mye om de tyske planene for Trondheim. Okkupanten var kommet for å bli.
Det er kanskje ikke til å undres over at mange ville ha sin bit av dette. Norske selskaper engasjerte seg. Det samme gjorde vanlige arbeidsfolk. Til og med på oppfordring fra legale norske myndigheter.
Bare få dager etter 9. april ba Trondheims ordfører Ivar Skjånes og fylkesmann Johan Cappelen norske arbeidsfolk melde seg til tjeneste for tyskerne.
Da Adresseavisen ble størst
Sterk dagbok fra krigsfange
Værnes
Det var veldig viktig for okkupasjonsmakten å få flyplassen på Værnes operativ så raskt som mulig. Til å begynne med landet tyske fly på isen på Jonsvannet. Men det var et spørsmål om dager før isen ble for dårlig.
Samtidig hadde tyskerne stort behov for å fly inn nye mannskaper og nye forsyninger. De hadde også et sterkt behov for å supplere styrkene i Narvik som sto i akutt fare for å bli nedkjempet. I ettertid er det åpenbart at uten en operativ Værnes flyplass, ville det tyske felttoget i Nord-Norge ha sett helt annerledes ut.
Det hastet derfor veldig for tyskerne å få flyplassen klar, og nordmennene var ikke tunge å be. Folk sto bokstavelig talt i kø for å sette okkupasjonsmakten i stand til å fortsette sitt felttog i Norge og bombe norske byer.LES OGSÅ: NRK-veteran kastet stein mot Rinnans bil på Singsaker
Kollektivt frikjent
Dette er en av de vanskeligste sidene ved de fem krigsårene å forholde seg til, kanskje særlig fordi nordmennene som gikk i denne form for tysk tjeneste, ble kollektivt frikjent, med ett unntak. Én mann fra Skatval som jobbet som sjåfør på Værnes under hele krigen sammen med mer enn 2000 andre, ble dømt. Årsaken: han var medlem av Nasjonal Samling. NS-medlemmer ble kollektivt straffet, også de passive medlemmene.
Angrepet på Norge 9. april lamslo et helt samfunn og ikke minst mange av landets ledere. Landet var tilsynelatende fullstendig uforberedt på den fiendtlige okkupasjonen, selv om en rekke klare indikasjoner over flere år signaliserte at noe alvorlig var under oppseiling. Alle som ville se, kunne ikke unngå å registrere den farlige utviklingen i Europa der Tyskland med Adolf Hitler som leder fra 1933 innledet en voldsom militær opprusting, ett av flere tiltak klart i strid med Versailles-traktaten.
Milorgsjef og major Oliver Hansen Langeland var meget kritisk til de norske myndighetene i sin bok «Dømmer ikke» som kom ut i 1948. Han lister opp alle signalene som faktisk kom og som tydet på at situasjonen var i ferd med å bli farlig for Norge som tviholdt på nøytralitetspolitikken.
Langelands kritikk var så rammende at det ble reist tiltale mot den tidligere milorgsjefen for å ha fremsatt ærekrenkende beskyldninger mot en rekke øvrighetspersoner. Men Langeland ble blankt frifunnet. Boken ble imidlertid inndratt. Det ble også Langelands bok nummer to, «For at I ikke skal dømmes», som kom i 1949 og som omhandler forhold under okkupasjonen og rettsoppgjøret etterpå. Bøkene ble frigitt for få år siden.SE OGSÅ: 28 jubelbilder fra frigjøringen - og ett fra Vollan fengsel
Lett spill
Norske myndigheter forholdt seg altså passivt til faresignalene. Europas største militærmakt hadde derfor forholdsvis lett spill da angrepet skjedde. Trondheim ble besatt av 1200 sjøsyke østerrikske bergsoldater som neppe noen gang tidligere hadde sett havet. Ikke ett skudd ble løsnet. Adresseavisens journalist Herlof Harstad møtte frem på Brattøra der han ble kontaktet av en offiser:
– Hvor finner vi byens myndigheter?
Bevæpnet med blokk og blyant gikk reporteren i angrepsstilling:
– Hva er meningen med denne oppankringen?
– Vi kommer som venner, var svaret fra den tyske kommandanten.
De første dagene var naturlig nok preget av forvirring og kaos. I Oslo rømte kongen og regjeringen, og uten nasjonal ledelse fikk høyesterett stablet på beina det såkalte Administrasjonsrådet, et samarbeidsorgan med okkupanten, «for å holde det gående», situasjonen tatt i betraktning.
Centralkomiteen
Lokalt i Trondheim og Sør-Trøndelag ble et tilsvarende organ etablert, Centralkomiteen. Dette skjedde den 16. april, én uke etter okkupasjonen. Etableringen ble enstemmig stadfestet av bystyret to dager senere. Ni dager etter okkupasjonen gikk altså hele det politiske miljøet inn for en samarbeidslinje med fienden. Ingen ga uttrykk for at det var andre måter å opptre på.
Centralkomiteen fikk følgende medlemmer: høyesterettsadvokat Andreas Claussen (formann), advokat Otto Skirstad (sekretær), fylkesmann og høyesterettsadvokat Johan Cappelen, ordfører Ivar Skjånes, ingeniør Sverre Klingenberg, grosserer Finn Rønning og forretningsfører Sundseth i Fylkesforsyningsnemnda.
Opprop til arbeidsvillige
Noe av det første komiteen måtte ta stilling til, var det tyske kravet om norske arbeidsfolk for å gjøre flyplassene på Værnes og Lade operative så raskt som overhodet mulig. Denne henvendelsen ble opprinnelig rettet til rådmann Rudolf Ræder som svarte at Trondheim kommune ikke kunne påta seg entreprenørarbeid. Ræder henviste tyskerne til tre store lokale entreprenørfirmaer.
Etter forhandlinger mellom tyskerne på den ene siden og Centralkomiteen og noen entreprenører på den andre, kom «Opprop til arbeidsvillige» på trykk i Adresseavisen 19. april. Det var en oppfordring fra det tyske kommandantskap til norske arbeidsfolk om snarest å melde seg til tjeneste hos entreprenørene Trondhjems Cementstøberi AS, Jernbeton AS og Betongbygg AS.
24. april sto en tilsvarende kunngjøring i Adresseavisen. Men denne gang var den ikke undertegnet av det tyske kommandantskap, men av tre medlemmer av Centralkomiteen, Johan Cappelen, Ivar Skjånes og Andreas Claussen. 2000 arbeidere skulle melde seg til de samme tre entreprenørene. I oppropet het det også at den tyske overkommando erklærer at det blir betalt tariffmessig lønn og at arbeidene «er nødvendige for å beskytte Trondheim».
Rinnan dømt for 13 drap, skutt på Kristiansten
Dårlig samvittighet?
Oliver Langeland konstaterer i sin bok at den siste setningen faktisk sto i kunngjøringen. Han skriver: «Den er altså ikke hentet fra Land og Folk. Et ynkeligere uttrykk for dårlig samvittighet har en vel aldri sett. Alle visste jo at dette med beskyttelse av Trondheim var bare tøv. Men tre menn som ville tas alvorlig skrev under på dette».
Langeland påpeker Værnes' meget viktige rolle for tyske transporter og som eneste forbindelse absolutt nødvendig for tyskerne ved Narvik. «Uten denne støtten var tyskerne sannsynligvis blitt tatt til fange eller drevet over grensen til Sverige. Det kan etter min oppfatning ikke være tvil om at denne handling fra de tre trondhjemske myndigheters side, objektivt sett var krigsforræderi».
Historiker Anders Kirkhusmo skriver i Trøndelags historie at «...Værnes var uvurderlig og forklarer langt på veg tyskernes overtak under felttoget i Nord-Trøndelag og i Nord-Norge. Værnes utgjorde en livsnerve for tilførsler av mannskaper og materiell».
Folk meldte seg
Oppfordringen fra Centralkomiteens medlemmer var vellykket. Arbeidsfolk meldte seg i stort antall, fristet av gode lønninger. 1. mai kom selveste reichskommissar Josef Terboven til Værnes og ga uttrykk for hvor fornøyd han var med arbeidernes innsats. Den første rullebanen var gjort klar til bruk på rekordtid. Terboven bød på øl og sigaretter som takk.
Nordmenn jobbet på Værnes under hele krigen. Anleggsarbeid var hovedoppgaven, men også tanking av fly og montering av bomber, ble utført av norske arbeidsfolk.
Den ene som ble dømt etter krigen for sin innsats på Værnes, var NS-medlem, men gjorde for øvrig det samme arbeidet som alle andre. Han ble først dømt i Stjør- og Verdal herredsrett til tvangsarbeid i fire år. Saken ble anket til høyesterett som avviste anken. Men da det ble kjent for statsadvokaten at lovlige norske myndigheter hadde oppfordret arbeidsfolk til å melde seg på Værnes, ble straffen redusert til tvangsarbeid i to år og seks måneder. Etter anke fra statsadvokaten.LES OGSÅ: Så tyskerne lande på Lade
Hvorfor?
Hvorfor meldte så mange seg til tjeneste for okkupasjonsmakten? Kanskje så mange som 200000 gjorde dette i løpet av krigsårene. Det var dårlige tider, betydelig arbeidsledighet og de som hadde jobb, fikk dårlig betalt. Tyskerne betalte tarifflønn, men akkord gjorde det mulig å tjene inntil det tidobbelte av ordinær lønn. Noen har hevdet at nasjonalfølelsen druknet i tyske mark.
I tillegg var tiden etter 9. april preget av kaos, svak motstandsvilje og nærmest total mangel på retningslinjer gitt av norske myndigheter. Det er dessuten åpenbart at den politikken som ble ført før krigen, gjorde en konfrontasjonslinje umulig da krigen faktisk kom. Å velge noe annet enn en samarbeidslinje, kunne resultert i et blodbad. Det er imidlertid eksempler på at bedrifter nektet å etterkomme pålegg, uten at dette fikk konsekvenser.
Sett i ettertid, er det underlig at den raske tilpasningen til okkupasjonsmakten ikke ble gjenstand for gransking eller rettslig prøving. Rettsoppgjøret rettet seg mot Quisling og NS, torturister som Henry Oliver Rinnan og enkelte krigsprofitører. 93000 ble siktet, 46000 ble dømt. Landets autoriteter som i mange tilfeller ledet tilpasningslinjen, ble aldri gransket for dette.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Redselsscener i svart-hvitt ... og blått