Blant nordmenn som er opptatt av miljø og klima, er det ett dilemma som trumfer de fleste andre.

Hva er vitsen med å la bilen stå, spise grøntfôr og legge ferien til et gårdsbruk i nabolaget når Norge fortsetter å spy ut enorme mengder klimaødeleggende olje og gass? Er det i det hele tatt mulig å kalle seg en miljønasjon når det eneste vi tenker på, er å stappe flest mulig besudlede dollarsedler inn i Oljefondet før vi blir gamle?

Klimautfordringen

Dilemmaet legger tilsynelatende ingen demper på humøret til mannen som kommer byksende i lange klyv opp trappa i gammeloperaen i Oslo, omgitt av et kobbel departementale oljemedarbeidere. Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) sier ikke "klimaproblemet" en eneste gang i løpet av den snaue halvtimen vi har fått låne ham og Trondheims varaordfører Hilde Opoku (MDG).

Lien sier "klimautfordringen".

- At 0,4 prosent av de gjenværende olje- og gassressursene i verden som ligger på norsk sokkel, skal gjøre at Norge bidrar til å redde verden, det stiller jeg meg veldig tvilende til, sier han.

Om få uker stiger Norge opp på sin høye hest og setter kurs for klimatoppmøtet i Paris med et løfte få andre land kan matche. Vi skal kutte klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030.

Det de norske forhandlerne kanskje ikke kommer til å prate like høyt om, er at vi tenker å produsere olje og gass i hvert fall i 50 år til.

Trondheims varaordfører Hilde Opoku fra Miljøpartiet De Grønne (MDG) mener Norges troverdighet er dalende.

- Vi taler med to tunger. Jeg tror det er flere og flere som faktisk ser hva som foregår her, og er veldig skuffet over den utviklingen som Norge har hatt, sier hun.

Svarteper. Bokstavelig talt.

Så seint som i vår besluttet Stortinget å bygge ut Johan Sverdrup-feltet, som skal forsyne verden med olje og Norge med cash helt fram til 2069. Hilde Opoku vil stenge den siste oljekranen på norsk sokkel allerede i 2035.

- FNs klimapanel sier at tre fjerdedeler av ressursene som er funnet, må bli liggende. Hvis ikke Norge gjør det, hvem skal gjøre det da? Det er uansvarlig å vente på at markedet skal styre dette, sier hun.

Tord Lien er ikke enig. Bombe.

- Det vil føre til at vi får en massiv økning i arbeidsledigheten. Det jobber 2-300 000 mennesker i denne industrien. Det holder ikke at de blir erstattet av marginalt lønnsomme eller subsidiekrevende næringer. Hver eneste arbeidsplass på sokkelen finansierer fire-fem stillinger i offentlig sektor, sier han.

Og selv om "klimautfordringen" er viktig nok, må noen også tenke på pengene, mener Lien. Det er kullprodusentene som må skjerpe seg. Ikke vi.

- Vi snakker om en industri som selv med halvert oljepris representerer nær en femtedel av statens inntekter, og som sysselsetter 2-300 000 mennesker. Dette må selvfølgelig også bety noe når vi utformer politikk, poengterer oljestatsråden.

Vil redde verden med Oljefondet

Etter at Oljefondet skiftet navn til Statens pensjonsfond utland, er det ikke lenger tvil om hva som er oljeeventyrets happy ending. Oljepengene skal sikre din og min alderdom.

Smålig, mener noen, og peker på all forurensningen vi har bidratt til. Hilde Opoku vil bruke pengene på å redde verden.

- Vi har muligheten å investere, ikke minst i infrastruktur og satsing på fornybar energi i andre land, og kanskje videreforedle den formuen. Og hvis vi ikke skal bruke den til klimaspørsmålet, så vet jeg faktisk ikke hvorfor vi skal ha så mye penger på bok, sier hun.

Tidligere denne uka gikk Opoku ut i Adresseavisen og krevde at Trondheim følger Oslos eksempel med å stenge bilene ute av sentrum. Det vil neppe gi like god klimagevinst som å droppe et kullkraftverk eller to i Kina. Likevel mener Opoku at det må til.

- Vi må gjøre begge deler. Vi må starte med oss selv, og kineserne må starte med seg selv, sier hun.

Tord Lien sier han foretrekker å ta bussen inn til byen. Hva Trondheim bør gjøre, vil han ikke mene noe om, men han liker seg best når folk får bestemme selv.

- Jeg tilhører ikke et parti som har veldig stor tro på å forby folk å gjøre det de har lyst til å gjøre. Jeg tror det er bedre å stimulere og legge til rette, gjennom god planlegging, for at folk da velger selv å gjøre klima-, miljø- og energieffektive valg, sier han, helt uten at øreflippene gløder.

For én gangs skyld er Opoku langt på vei enig. Hun vil gi folk et valg.

- Den oppslutningen MDG har, og den stemningen vi hører, viser at det er veldig mange som ønsker å gjøre tiltak selv. Men vi skal ikke pålegge dem det. VI skal gjøre det mulig for dem å leve mer klima- og miljøvennlig, sier hun.

Gamle kjente

Lien og Opoku kjenner hverandre godt fra trondheimspolitikken tidlig på 2000-tallet, da begge satt i oppvekstkomiteen. Liens skråblikk og sleivspark framført på bred Vesterålen-dialekt bidro til at den daværende SV-damas fordommer mot Frp-ere bleknet. Men den politiske isen mellom de er intakt.

Blant annet er de rykende uenige om hvor nøye vi skal feie for egen dør for å bekjempe klimaendringene.

Liens regjering legger opp til at vi kan kjøpe oss ut av en stor del av utslippsforpliktelsen vi smeller i bordet på Paris-toppmøtet. Med penger på bok vil det være en smal sak å skaffe CO2-kvoter fra bedrifter i EU-land, slik at vi slipper å kutte utslippene selv.

Det er uholdbart, mener Opoku. Hun mener vi må ta støyten selv. Da holder det ikke med elbiler, gassbusser og et par ekstra sykkelveier.

- Norge er i en særstilling, og har råd til å ta kuttene sine selv. 40 prosent må vi klare å ta hjemme. Så kan vi ha noen kvoter i tillegg, sier hun.

For dyrt, og helt unødvendig, mener Lien. Han vil nøye seg med å kutte i sektorene der det ikke er mulig å kjøpe kvoter. De står for drøyt halvparten av utslippene, og domineres av transport og landbruk.

- Dersom vi setter inn store nasjonale tiltak for å redusere utslippene i kvotepliktig sektor, vil det bare føre til at vi bruker masse penger for å gjøre det mulig for andre land i Europa å øke sine utslipp. Det vil være direkte kontraproduktivt hvis målet er å redde verden fra klimaendringene, sier han.

Hadde vi lagt ned Hydros aluminiumsverk i Sunndal, ville Norges klimagassutslipp sunket med én prosent. Men kvotesystemet fungerer slik at de samme utslippene ville poppet opp et annet sted i Europa.

Og hadde aluminiumen, Gud forby, blitt produsert i kullfyrte Kina, ville utslippene blitt mangedoblet, påpeker Lien.

Idealisme eller markedskrefter?

Å redde verden er ikke helt enkelt, altså. Privat yter Hilde Opoku sin lille skjerv med å gå og ta trikken til og fra boligen på Ugla. Tord Lien lover at hans neste bil skal være en ladbar hybrid.

Men er det idealisme på hjemmebane som er svaret på verdens viktigste spørsmål? Eller må vi ha politikere som dytter oss i riktig retning?

Begge deler, mener Hilde Opoku. Hun tør i hvert fall ikke store på markedskreftene, som den kanadiske suksessforfatteren Naomi Klein dømmer nord og ned i boka "Dette endrer alt".

- Det som ble sagt etter Rio-konferansen i 1992, var at dette skal markedet ordne opp i. Nå står vi her i 2015, og markedet har fortsatt ikke ordnet opp. Vi må legge inn reguleringer som gjør at vi får en ønsket utvikling. Og vi har det litt travelt, sier hun.