Det er tidlig søndag morgen den 21. mai. Kjell Jonny Christensen (71) har vært ute med hundene. Han sitter ved kjøkkenbordet i rekkehuset på Kattem sammen med samboeren Solfrid Løvås.

Begge foreldrene er demente, og bor for tiden på hvert sitt sykehjem. Moren Ruth (93) ligger på Søbstad helsehus og har skrantet veldig i det siste. Kjell Jonny har varslet sykehjemmet om at de ikke trenger å ringe på natta om noe skulle skje.

Et kvarters mellomrom

Klokka er rundt 07.00 da telefonen ringer. Solfrid ser at det er et kommunalt nummer og gir telefonen videre. Det er fra Tiller helse- og velferdssenter. Stemmen i den andre enden forteller at faren Erling (93) sovnet inn i 05-tida den morgenen. Han hadde vært dement de siste to årene, men var i grei form, sykdommen til tross.

–Samboeren min spurte meg hvordan jeg skulle forklare moren min at han er død. Men jeg tenkte: Sånn er det nå bare. Jeg bestemte meg for at jeg skulle dra oppover til henne og si det, forteller han.

Men, bare et kvarter etterpå ringer telefonen igjen. Denne gangen fra Søbstad helsehus. Kjell Jonny får vite at Ruth døde samme natt, to timer før ektemannen.

foto
Langt liv: Kjell Jonny Christiansen mistet begge foreldrene samme natt, begge var 93 år gamle.

Mistet datteren

Mange legger merke til dødsannonsen som står på trykk i Adresseavisen 24. mai: «Ruth og Erling Christensen sovnet stille inn på samme dag».

–En tenker jo sitt. Men jeg har ingen formening om hvorfor det ble sånn. En hører historier om folk som går bort sammen. Men da bor de gjerne sammen, og ser at den andre slipper. Men her var det flere kilometer imellom dem, sier sønnen.

–Broren min sier det er mer mellom himmel og jord, enn det vi klarer å forstå. Det er jeg enig i. De holdt sammen i tykt og tynt, og det rimer litt – at de gikk sammen gjennom livet, og gikk ut av det sammen. Det gikk hardt inn på dem da de mistet datteren sin, men ellers har de hatt en egen evne til å takle både motgang og medgang, sier han.

Tvangsarbeid for tyskerne

Ruth og Erling møtes første gang i Røyrvik mot slutten av krigen. Hun er født og oppvokst i bygda, mens han, som kommer fra Fredrikstad, kommer dit gjennom tvangsarbeid for tyskerne. Under krigen blir han først sendt til Vemork, deretter til Mo i Rana, og til sist til Røyrvik, før freden kommer, og endret alt.

foto
Nygift: Ruth og Erling Christiansen giftet seg i Fredrikstad vinteren 1945.

En vinterdag i 1945 gifter Ruth og Erling Christensen seg i Fredrikstad. I august samme år får de sin første sønn. De flytter etter hvert til Ruths hjemplass. Med tiden får de til sammen fire barn, to gutter og to tvillingjenter. Erling jobber i Joma gruver, og er aktiv i lokalpolitikken for Arbeiderpartiet. Han er også en mann som får god kontakt med den samiske befolkningen i Røyrvik. I 1965 flytter de til Trondheim. Ruth får etter hvert jobb med servering på Prinsen hotell. Erling begynner å jobbe hos Maskinagentur. Siden får han arbeid hos Albert E. Olsen. Der får han jobbe med tau og spleising, en kunnskap han lærte av sin far i unge år. I 1990 dør Lillian, den ene av jentene, brått, bare 43 år gammel. Det er et stort slag for foreldrene.

I Trondheim bor de først i Elgeseter gate. Deretter på Flatåsen, før de flytter inn i en leilighet i Vestlia. Vinteren 2015 feirer de jernbryllup – etter 70 års ekteskap. Etter hvert rammer demenssykdommen dem begge, og den siste tiden bor de på hvert sitt sykehjem.

–Det var nok ikke bare solskinnsdager. Han kunne være preget av tungsinn, og ble stille og mutt. Det kan nok ha med opplevelser fra krigen å gjøre. Hun var lysere til sinns. Men vi ungene opplevde at de hadde mye godt sammen, sier sønnen Kjell Jonny om foreldreparet.

Spesielt for presten

foto
– Han ligger til venstre, hun til høyre. De gikk alltid sånn når de var på tur, han hadde henne nærmest hjertet sitt. Det var slik familien ønsket det, forteller gravferdskonsulent Kristoffer Myran Winsnes.

Til bisettelsen valgte familien å bruke et livssynsnøytralt seremonirom, men med en prest. Et kompromiss. Mor Ruth hadde beholdt sin barnetro. Erling hadde lite til overs for kirka, og det den sto for, ifølge sønnen.

–Om han noen gang hadde en gudstro, forsvant den under krigen. Han snakket ikke så mye om det, men han fortalte meg at han måtte kjøre mat opp til tyskerne på Saltfjellet. På vei ned igjen fraktet han lik. Det var tynnkledde polakker og russere som jobbet med veien. De frøs i hjel. De opplevelsene hang med han hele livet.

Prest Oddny Clara Andresen medgir at det var en spesiell opplevelse å stå med to kister ved sin side.

– Jeg har aldri vært ute for noe sånt – at de er født samme år, og døde samme dag, forteller Andresen.

foto
Sokneprest Oddny Clara Andresen. Foto: Privat

Hun er sogneprest i Tiller menighet i Trondheim.

foto
Programmet for bisettelsen for Ruth og Erling Christensen som ble holdt i Svanholm seremonirom 29. mai.

–Begge var demente og lå på hvert sitt sykehjem. Men i livet var de sammen om det meste. Tror du de hadde en form for kontakt likevel?

–Det er en floskel, at det er mye mellom himmel og jord. En naturviter vil si det var tilfeldig. Men det er veldig mye vi ikke vet. En må ha en raushet rundt den undringen. Slik jeg forsto det hadde de et veldig tett og nært forhold. Tenk å kunne få så mange år sammen, og dø samme dag. Det er en utrolig kjærlighetshistorie, sier Andresen.

–Vi opplever dødsfall med relativt kort tid imellom, men dette var et spesielt sammentreff. Det påvirket også vår tilnærming til oppdraget, i form av at det må oppleves som en dobbel påkjenning, sier gravferdskonsulent hos Svanholm gravferd, Kristoffer Myran Winsnes.

I stua på Kattem forteller sønnen om friluftsinteresserte foreldre, som brukte naturen, og spesielt hytta i Haltdalen, mye.

–Jeg er glad for at de slipper å lide. For vi skal alle den veien. Samtidig vet jeg at nå er det jeg som er neste generasjon som står for tur. Da må jeg støtte meg til det greske ordtaket: I fred begraver sønner sin far og mor. I krig er det omvendt. Og det er fred vi vil ha, sier Kjell Jonny Christensen.

–Noen gir opp, de slutter å mobilisere

Olav Sletvold, professor emeritus i geriatri, mener at dødsfall mellom ektefeller med kort mellomrom som oftest er statistiske tilfeldigheter. Men at det også kan ha en direkte sammenheng.

Å forklare ekteparet Christensens dødsfall kan han ikke begi seg inn på.

–Men det at ektefeller dør med kort mellomrom er noe som opptrer med jevne mellomrom. Vi har noe som heter «broken heart syndrome». Tanken er at det å miste livsledsageren er såpass strevsomt og fylt av stress, at det kan gi plutselig hjertedød. Noen gir opp, de slutter å mobilisere og dør allerede samme dag, sier Sletvold.

foto
Olav Sletvold, professor emeritus i geriatri.

Har forsket på ektefeller og dødsfall

En studie forfattet av førsteamanuensis Elinor Ytterstad og førsteamanuensis Tormod Brenn ved Universitetet i Tromsø, viser at menn og kvinner som mister sin ektefelle selv har en betydelig høyere risiko for å dø den første tiden etter at livsledsageren har gått bort.

I artikkelen «Increased risk of death immediately after losing spouse: Cause-specific mortality following widowhood in Norway», publisert i Preventive Medicine i 2016, viser forskerne at det samme gjelder også for andre dødsårsaker enn hjertesykdom.

Til Nordlys har Ytterstad og Brenn fortalt at det var det nesten samtidige dødsfallet til ekteparet Solveig og Johannes Dragøy i 2003 som pirret nysgjerrigheten deres rundt temaet.

foto
To kister i seremonirommet til Svanholm under bisettelsen 29. mai.