I Thomas Angells Hus i Bispegata er det i dag 50 utleieleiligheter for seniorer, midt mellom Nidarosdomen og Bybrua.

– Jeg flyttet hit for å ha en trygg alderdom. Alternativet var å sitte i en blokkleilighet på Byåsen og vente på at barn og barnebarn kommer på besøk. Det ville jeg ikke. Jeg har sett nok gamle enslige, sier Brit Marie Gjønvik (67).

Hun er leder i beboerforeningen i Thomas Angells Hus og flyttet inn for to år siden. Sammen med et lite knippe av beboerne møter hun oss i husets bibliotek.

– Alle trondhjemmere har en formening om hva dette huset er. Noen tror det er bånn fattige folk som bor her, som trenger omsorg og hjelp. Andre tror det er rike kjerringer som bor her. Og de fleste tror det bare er kjerringer som bor her. Sannheten er at her bor det et gjennomsnitt av befolkningen i byen. Det er rike, minstepensjonister, fraskilte, gifte og enker, fra alle slags yrkesgrupper, sier Inger Marie Moseng (67).

«Så lenge tid er til»

Thomas Angells Stiftelser runder 250 år i år. Dødsdagen for den store velgjøreren markeres som alltid ved at direktøren i stiftelsen og beboerne besøker Angells sarkofag i krypten i Nidarosdomen.

– Det står i testamentet at Thomas Angell ville minnes på sin dødsdag. Direktøren holder en tale og takker for arven. Det er en høytidelig og hyggelig tradisjon, sier direktør Ingrid Finboe Svendsen, som begynte i jobben i januar i år. Hun er den første kvinnelige direktøren i stifelsens 250 år lange historie.

– Det er et evighetsperspektiv på dette. Angell skrev selv at så «så lenge tid er til» skulle arven komme til glede for folk. Vi må tenke langsiktig og på kvalitet i det vi gjør, sier Finboe Svendsen.

foto
Krypten: Ingrid Finboe Svendsen ved Angells kiste i gravkrypten under Johanneskapellet. Rett utenfor står en mindre sarkofag i marmor med en inskripsjon på lokket «Naar hans Trækiste, hvori hans Been nu hviler, engang er forrodnet skal disse samlet henlegges i den lille Mamrorkiste».

Se videoreportasjen fra Angell-familiens gravkapell med historiker Terje Bratberg fra 2012:

Sosialt liv

Thomas Angell beordret byggingen av Thomas Angells Hus «straxen ved min Død» i et tillegg til testamentet i 1765. Huset sto ferdig i 1772. Angell hadde tidligere lagt til rette for flere tiltak for byens fattige, men denne standsmessige bygningen skulle være for de «kondisjonerte», som av ulike grunner hadde blitt fattige. Hans egen slekt hadde fortrinnsrett, og utover det var det «alle skikkelige og fattige enkefruer, presteenker, kiøbmænds- og kongelige betienters enker, ligeledes gamle frøkener og jomfruer samt gamle skikkelige dette steds værende borgermænd, der udi sin rørende tid kunde have været byen til nytte».

Mye har skjedd på 250 år. Nå er kravet for å bli vurdert for en leilighet i Thomas Angells Hus at en må være mellom 60–74 år og ha en sterk tilknytning til Trondheim. Det legges vekt på at en ønsker å delta i de sosiale aktivitetene og bidra i fellesskapet. I dagens fellesskap er det folk med kunstneriske evner, solid kunnskap om kultur og historie, og noen drevne hobbykokker. Slikt blir det interessante samtaler og hyggelig samvær av. Men også diskusjoner.

Bikini i hagen?

– Det er sterke personligheter som bor her, med meninger om alt. Vi har høylytte diskusjoner, men det er også høyt under taket, sier Gjønvik.

Men kan de ikke bli lei av hverandre?

– Jo, da går vi inn i «lugaren», sier Moseng.

foto
Utsyn: Inger Marie Moseng stortrives i leiligheten i Thomas Angells Hus, med utsikt mot Rådhusparken. Her har hun bodd de siste seks årene.

Plutselig er vi inne på en diskusjon om hvor lettkledd det er sømmelig å være ute i hagen, hvor det ofte kommer turister på omvisning sommerstid.

– Det er en uskreven regel om at det ikke passer seg med bikini. Det er en offentlig plass og det er greit at folk er litt antrukket, sier Gjønvik, og får medhold fra flere.

– Det er din mening. Det er jo bare å gjøre et kupp, men tiden er ikke helt moden ennå, sier Moseng.

– Jeg var den første som kledde av meg her ute, fastslår Tordis Marie Moen (77).

De blir ikke enige om den saken. Men det er ingen sure miner rundt bordet. Først og fremst kjenner de på en takknemlighet: For det sosiale fellesskapet. Alle de små samtalene i gangene og ute i hagen. Vinkveldene, filmkveldene, den månedlige andakten, fårikålaftener og julemiddager. De sosiale tilstelningene er mange.

foto
I huset: – Hun er så flott. Hun er godt likt av alle, og hun ser oss, sier Inger Marie Moseng om stiftelsens første kvinnelige direktør, Ingrid Finboe Svendsen (bildet). Her med Angells gyldenlærstoler på møterommet i Thomas Angells Stiftelser.

Ikke redd

– Det er trygt og godt, og aldri kjedelig her, sier Anne Kanestrøm (87) som har bodd i parleilighet med mannen Edvin i 22 år nå.

– Som unge gikk jeg forbi her og syntes det var så fint. Jeg tenkte: «Her får jeg vel aldri bo». Jeg trodde bare det var rike damer som bodde her, sier Jorun Tangen (78).

Hun vokste opp på Bakklandet, men har bodd store deler av sitt voksne liv på Byåsen sammen med ektemannen Kyrre. Å flytte til Midtbyen var som å komme hjem for henne. Paret stortrives i den romslige leiligheten, som en gang var vaktmesterbolig.

– Noen sier at det spøker her, at du kan møte Thomas Angell i kjelleren. Men det er jeg ikke redd for – han var så snill han, sier Tangen.

foto
Gode venner: Tordis Marie Moen (77) og Kåre Almåsbakk (83) på gårdsplassen i Thomas Angells Hus. Statuen ved dammen er Arne Durbans «Sittende kvinne».

Angells arv

Angell skrev første versjon av sitt testamente i 1762. Siden ble testamentet revidert flere ganger før han døde.

Etter hans bestemmelser skulle nesten hele arven gå til ulike kategorier fattige. Men biskopen og amtmannen var redd for at det skulle bli for attraktivt å være fattig i Trondheim. De fikk derfor velsignelse fra kongen i Danmark om å bruke penger på andre nyttige formål. Det resulterte blant annet i byens første vannverk, sykehus, tukthus og flere skolebygg. Kunsthistoriker og samfunnsdebattant Daniel Johansen peker på at Angell indirekte var svært sentral i etableringen av Norges tekniske høgskole (NTH).

– I testamentet indikerte han at de fattige barna skulle få tilbud fra en lærer i tekniske fag. Kommunen tolket det dit hen at han hadde så stor interesse for tekniske fag at det var legitimt å bruke penger fra arven på en høyere teknisk læringsinstitusjon. Stiftelsen ble dermed med på både bygging og drift av Realskolen, og institusjonen fikk gode kår sammenlignet med lignende institusjoner i Bergen og Trondheim. Da Norges Bank ble nedlagt i Trondheim, fikk byen isteden den nasjonale tekniske utdanningen mye på grunn av det grunnlaget som var lagt. Angell-jubileet angår også NTNU, fastslår Johansen.

foto
Daniel Johansen Foto: Vegard Eggen

Det evige liv

NTNU-professor Ida Bull skrev boka «Thomas Angell – kapitalisten som ble hjembyens velgjører» (1992).

– Thomas Angell «vil fremstå som Trondheims store velgjører for all fremtid», skrev Adresseavisen etter begravelsen. Har han fortsatt den posisjonen?

– Når en ser på størrelsen på det han ga, så er det fortsatt ingen som kan konkurrere der. Det er den største enkeltgaven som byen har fått, sier Bull.

Hun legger til at det var vanlig praksis blant de bemidlede på denne tida å gi rause gaver, gjerne med krav om navnet deres skulle knyttes til gaven.

– Enkelte ga gaver med betingelse om messer i kirken. Det handlet nok også om ideen om det evige liv. I ettertid er det er imponerende hvor livskraftig formuen til Angell var, det var ikke gitt at det skulle holde seg, sier Bull.

foto
Ida Bull Foto: NTNU

På sine reiser i Europa skal han ha blitt inspirert av hvordan fattigdom ble håndtert i land på kontinentet.

– Han så hvordan de lærte opp de fattige til å arbeide og institusjonene som var bygd opp. Det ble helt klart en inspirasjon for det han la til rette for hjemme i Trondheim.

Sympatisk trekk

– Hva er det fascinerer deg mest med Angells historie?

– Thomas Angell var en del av et større innvandrermiljø i Norge, spesielt med innvandrere fra Flensburg. De plasserte seg på toppen av samfunnet, både økonomisk og ved at de gikk inn i den administrative og politiske eliten. Dette var i rak motsetning til dagens innvandrere. Gjennom rikdommen han hadde arvet var Angell en del av dette. Samtidig holdt han seg unna politikken. Som person var han beskjeden, nøktern og pietistisk. De som bygde Stiftsgården og Hornemannsgården viste frem rikdommen sin, mens han var en mer tilbakeholden, sier Bull.

– Det er noe veldig sympatisk med sånne legatstiftere. De hadde en oppriktig dedikasjon, uten behov for ros og smiger mens de selv levde. Angell holdt tett om sine planer, og det kom som et stort sjokk for byen hvor mye penger han faktisk ville bruke for å gi folk et bedre liv. Formuen utviklet et sosialapparat som fortsatt ville spilt en uvurderlig rolle i livene til de som har lite, om ikke ikke Folketrygden hadde blitt opprettet i Norge, sier Daniel Johansen.

– Slike stiftelser er en av de vakre anakronismene som flere byer har. At mange mål av Tydal og Selbu går til å drifte et bekvemt gamlehjem i Trondheim er noe av det artige som gjør dette til en morsom, lagvis fortelling om en svunnen tid og et annet verdensbilde, sier han.

250-årsjubileet for Angells død markeres med gudstjeneste som er åpen for alle i Nidarosdomen 19. september klokken 11.00 og jubileumsmiddag for inviterte i Herresalen i Erkebispegården på kvelden. Det skal blant annet deles ut jubileumsgaver til gode formål.