Onsdag forrige uke ble det holdt minneseremoni for den avdøde nobelprisvinneren og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo. I enkelte tilfeller blir norsk utenrikspolitikk drevet kun av økonomisk egeninteresse. Det var et veiskille i norsk utenrikspolitikk da regjeringen tiet om grunnleggende menneskerettigheter og ikke ønsket å støtte EUs kamp mot Kina for å løslate fredsprisvinneren Liu Xiaobo.

LES OGSÅ: Syndere og synsere i sommersol

Regjeringen Solberg skal anerkjennes for å ha normalisert forholdet mellom Norge og Kina, selv laksen er lettet. Gjennom historien har frihetsforkjempere som Nelson Mandela og Martin Luther King Jr. vist en hel verden at vi er sterkest sammen når man ønsker å bekjempe urett som blir begått av mektige bøller. Dessverre vant bøllen denne gang. Liu Xiaobo-konflikten har vist at Norge har knyttet et sterkt vennskapsbånd med en bølle. En bølle som tvinger en venn til å tie når urett blir begått. Europa sto samlet om å arbeide for å få fredsprisvinneren løslatt, men Norge ønsket å bli ledet av en bølle. Et sterkt vennskapsbånd med en bølle kan umulig være sunt, verken for norsk egeninteresse, eller selvbilde.

Norges identitet som fredsnasjon, forkjemper for ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter er tynnslitt av regjeringens stillhet. Våre verdier og identitet måtte vike for eget lands interesser i Kina. De norske verdiene som vi er kjent for å fremme internasjonalt er borte. Det kan bety at lille Norge har mistet muligheten til å skille seg ut i internasjonal politikk. Verdier har blitt skjøvet til side. Dette viser at Norge er villig til å strekke seg langt for å tilfredsstille kravene fra stormakten Kina. Lærdommen fra stillhetens dag, er at vår hardtarbeidende regjering anser norske interesser i Kina som førsteprioritet, og deretter kan vi fremme menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet når det passer.

LES OGSÅ: Trøndelagsmodellen for fred

Det er politisk og menneskelig svikt når menneskerettighetsaktivister i flere tiår opplever svik når de trenger vår støtte som mest. Det sies at regjeringen som tier, samtykker. Historien kan ikke forandres, men fremtiden kan alltid påvirkes. Verden vil huske frihetsforkjemperen Liu Xiaobo og de som sviktet.

Kina er et av verdens mektigste land, og har stor innflytelse over Norge og andre land. Det diplomatiske forholdet mellom Norge og Kina er ikke likeverdig. Kina kan sette vår laks i fryseboksen og igjen la være å forholde seg til Norge.

Hvis det blir regjeringsskifte etter valget, må Norges neste regjeringssjef være tydelig på hva som alltid veier tyngst i utenrikspolitiske beslutninger.

LES OGSÅ: Vi er 30, 40, 50, 60, 70 og 80 år

I sommer har statsminister Erna Solberg allerede vist hvor de kinesiske skoene trykker og hvor vårt kinesiske skap skal stå. Begge statsministerkandidatene må i valgkampen klargjøre hvordan de ønsker å forholde seg til våre mektige bøller i Kina.

I valgkampen bør de ulike leirene og partiene debattere og klargjøre hva slags utenrikspolitikk man ønsker å føre på dette området. Opposisjonen har ikke lovet at den vil flytte litt på det kinesiske skapet. Velgerne bør få et svar på om opposisjonspolitikere er villig til å bryte med vår nasjons internasjonale rykte, for å fremme norske interesser i Kina. Tiden vil vise om den kommende regjeringen følger i Erna Solbergs fotspor på bekostning av nasjonens egeninteresse, ved å fremme demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Kjære Erna og Jonas; menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati er ungdom, voksne og eldre sine egeninteresser. De må vi verne og fremme lokalt, nasjonalt og globalt, også når regjeringen er redd for å skape en diplomatisk krise.

Hver gang den norske regjeringen blir en bremsekloss for demokrati og menneskerettigheter i Kina, kan den kinesiske bøllen notere seg en ny seier. Jeg har aldri vært begeistret for mektige bøller, og håper Norges neste statsminister er villig til å ordne opp i et usunt vennskapsforhold.