Forrige uke tilbrakte jeg på mimrefestivalen Q25 i Kristiansand. Jeg og omlag 3000 tilårskomne hoppet og spratt til uforglemmelige opplevelser med LCD Soundsystem og Underworld. Det var party like it was 1995, da ingen hadde bikka 30 ennå.
Ingen kvinner i front på arenakonsertene
Stas, men ingen kvotering, sier Myhr
Vanebo reagerer på Myhr om kvinnelige artister
Vel hjemme satt jeg på café med ei venninne. Hun spurte hvordan det hadde vært. Midt i utlegginga om at Kristiansand aldri fortjente Quart og hvor kult DJ-settene på vaktbua egentlig var, bemerket hun kvinneandelen på festivalen. Ehh, som var sa jeg? Null sa hun. Zipp Zero. Bombe. Det hadde jeg jammen ikke tenkt på. Det hadde ikke falt meg inn. Og meg da, som har brukt en del år på å snakke om og jobbe for å få opp kvinneandeler i musikk. Ikke bare fordi det var en plikt, men fordi det bare skulle mangle. Min retroreise tilbake til Quart og Q25 var tydeligvis også en slags holdningsretroreise tilbake til min tid da musikken formet meg. Fra 1975 til 1984 var min definisjon av kvinner og musikk, først og fremst platecover. Nevner tre: The Cars med candy-o (79), Roxy Music country Life (74) og Queen´s Jazz fra 78 – min generasjon husker 100vis av nakne damer inne i omslaget.
Så begynte man å spille litt selv og gå på konsert. Jeg husker ikke hva jentebandet som spilte tidlig på 80-tallet i Kragerø-området het, men jeg husker at vi mente at det var ganske flinke til å være jenter. Direkte oversatt: Sykt dårlige, men hey, de er jo jenter.
Jeg var et barn av min tid. Rock var en guttegreie. Jenter kunne til nød få låne instrumentene, se søte ut og klimpre litt – men spille det kunne de ikke. Akkurat som fotball – det kunne de heller ikke spille. Årene gikk og jeg med flere fikk vett. Kjønn, rase, legning og tro er noe vi skal saluttere ikke diskriminere. Da jeg ble født i 1965 var likestilling fortsatt kontroversielt. Kvinnefronten ble dannet i 1972 og i 1975 hadde FN internasjonalt kvinneår for å fremme likestilling lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette skjedde fordi verden akkurat hadde kommet langt nok til å innrømme århundrer med kvinneundertrykking. Vi holdt dem nede for selv å ha makt og privilegier. Derfor trenger vi flere generasjoner med kvotering. Så lang tid tar det nemlig å lufte ut spøkelsene fra den gang da.
Her er Astrid S. sine festivaltips
Det blir rett og slett for dumt å lese mannlige konsertarrangører som toer hender med at hos oss har vi «ikke snakket bevisst om kjønn, men om artister som kunne solgt ut kapasiteten»
Det er lov å feile, jeg har gjort det – men innrøm det. Vi kvoterer ikke bare fordi det er vår plikt, men fordi det bare skulle mangle.