AFS er utvekslingsorganisasjonen i Norge som tar imot flest elever fra utlandet. På fredag ankommer 137 ungdommer som har utvekslet gjennom AFS, men fremdeles mangler organisasjonen ti vertsfamilier. AFS forteller at det i år har vært vanskelig å skaffe nok vertsfamilier i Norge. Trøndelag har de siste årene hatt rundt 30 familier, men så langt i år er det bare 15.
– Jeg blir lei meg. Tidligere år har vi hatt bra tall på vertsfamilier i Trøndelag, og regionen sender ut mange elever på utveksling hvert år. Da skjønner jeg ikke hvorfor det skal være vanskelig å få tak i vertsfamilier her, sier leder for AFS lokallag i Nord-Trøndelag, Solbjørg Musum, som har vært AFS-frivillig i 25 år.
Les også: – Jeg gleder meg til å oppleve en ny levemåte
Nytt familiemedlem
AFS er en frivillig non-profit organisasjon. De bruker lokallagene sine og sosiale medier for å komme i kontakt med potensielle vertsfamilier. Musum tror norske familier synes det er vanskelig å åpne hjemmet sitt til en fremmed ungdom, både pågrunn av språkbarrierer og at de stiller for store krav til seg selv.
– Disse ungdommene kommer til Norge for å lære norsk og oppleve et vanlig norsk liv. Du trenger ikke å arrangere aktiviteter hver dag. Utvekslingseleven er et nytt familiemedlem som skal gå på skole her i ett år. Du skal bare ta imot eleven, gi ungdommen et hjem og inkludere personen i familien din, forteller hun.
Husrom og hjerterom
For å bli vertsfamilie i AFS, må man sende inn en søknad og deretter ha et hjemmebesøk av organisasjonen for å kontrollere at man egner seg som vertsfamilie.
– Husrom og hjerterom er kravet, og at man tør å ta sjansen og åpne hjemmet sitt for en ungdom. Det kan være familier i alle varianter. Vi har hatt aleneforeldre, besteforeldre og barnløse par som verter. Det er ikke en dans på roser, men du får utfordre deg selv. Samtidig får du større kunnskap om din egen kultur. I møte med nye kulturer blir vi utfordret til å tenke annerledes, sier Musum, som selv har hatt flere utvekslingselever boende hos seg.
Les også: Anbefaler alle å dra på utveksling
Les også: Tid for store studievalg
Første gang
Grete Borgen og hennes familie skal ta imot sin første utvekslingselev i år. Det neste skoleåret skal Maira fra Sveits bo hos familien i Verdal.
– Da jeg utvekslet som 18-åring, tenkte jeg at den dagen jeg får egen familie skal jeg være vert. I år passet det for oss å ta imot en ungdom. Vi er en familie med tre ungdommer. At det skjer enda mer med en ekstra ungdom i hus, gjør ikke noe. Det blir spennende å vise henne norsk levemåte, sier Borgen.
Siden april har familien forberedt seg på å ta imot utvekslingseleven. På søndag kommer den sveitsiske jenta til Nord-Trøndelag.
–Det kribler i magen, og det er en viss spenning nå før hun kommer. Det blir sikkert utfordrende på mange vis. Logistikken vår vil bli satt på prøve. I starten må vi nok bruke tid på å få henne inn i skole, familierutiner og matvaner, men vi gleder oss. Datteren min sier at forandring fryder. Vi håper på å bli god venn med Maira, forteller Borgen.
Les også: Studenter drømmer om nye NTNU
Les også: Thea og Karoline får sjansen til å bli diplomater
Må redusere usikkerheten
Ett av kravene for å bli en godkjent utvekslingsorganisasjon, er at man må utveksle elever både inn og ut av Norge. SIU er et statlig forvaltingsorgan under Kunnskapsdepartementet, og det er de som godkjenner organisasjonene.
–Det er vanskelig å si hvorfor færre ønsker å være vertsfamilier. Hvis tidligere vertsfamilier er flinke til å dele sine positive opplevelser, kan det bidra til å redusere usikkerheten blant andre, sier Andersen, som er avdelingsdirektør for grunnopplæring i SIU.
Hun mener det er positivt med utenlandske elever i norske skoler.
– Norske elever som ikke reiser ut, kommer likevel i samhandling med elever fra andre land. Det bidrar til økt internasjonalisering i lokalmiljøet. Det er viktig med kulturutveksling for å utvikle gjensidig forståelse, sier hun.
De ungdommene som fremdeles ikke har et hjem, blir plassert i såkalte velkomstfamilier. Dette er en midlertidig løsning inntil organisasjonen finner permanente familier. Andersen mener dette ikke er den mest optimale løsningen.
– Det viktigste er at de blir tatt imot og tatt vare på. De unge elevene er fleksible og tilpasningsdyktige. Det er likevel et ønske at de skal bo i samme familie under hele oppholdet. Dette er unge mennesker, og vi ønsker trygge rammer for dem, sier hun.
