Dagens kommunegrenser ble fastsatt før internett. Før bilen ble allemannseie. Da vi var mindre urbanisert. I en tid da vi måtte møte opp personlig på kommunale kontorer om noe skulle utrettes. De gamle grensene burde stå for fall.

Likevel er det slik at nesten alle forsøk på å endre kommunegrensene fører til bitter krangel og fiendskap. Ofte vil noen oppleve sammenslåing som underkastelse. Fordi en av kommunene er større og sterkere enn den/ de andre. Hva skal den nye kommunen hete? Hvem må ofre navnet på hjemstedet sitt på storkommunens alter? Og hvor skal rådhuset ligge?

Ikke en gang nabokommuner med kort avstand mellom kommunesentrene og som ellers er gode venner klarer å få til noe. Ørland og Bjugn for eksempel. Tilsvarende er det over hele landet; mange vil, men får det ikke til. Og så er det mange som absolutt ikke vil. Hitra og Frøya, for eksempel.

Forestillingen om at identiteten vår er knyttet til hjemkommunen står fremdeles sterkt. Altså at frøyværingene - eller hitterværingene - nærmest mister en del av sel selv dersom de to øykommunene blir til en. Det samme ser vi internt i kommuner med sterke grendesamfunn. Det er ikke bare en kamp om innflytelse, men en kamp om å ha overtaket for å sikre at nettopp ens egen skole ikke blir lagt ned.

Denne grendestriden lever uansett hvor kommunegrensene går. Kanskje blir det flere av dem dersom kommunene blir større. Men hva så? Vi kan uansett aldri oppheve folks kamp for nærskoler og kommunale servicetilbud.

SI DIN MENING: Delta i debatten under kommentaren!

Når kommunestrukturen er så godt som uforandret siden 1960-tallet er det fordi viljen til endring ikke er sterk nok når det kommer til stykket. Opportunisme vil nesten alltid trumfe viljen til å ta føringen i debatter vi vet er vanskelige og belastende. Og hvorfor skal lokalpolitikere egentlig påta seg belastende jobber når de ikke får så mye som en millimeter drahjelp fra staten? Så lenge Senterpartiet styrer Kommunaldepartementet er det ikke mye belønning å hente for kommuner som av egen fri vilje vil fjerne kommunegrenser heller. Det er med andre ord lite lønnsomt for lokalpolitikerne å gjøre noe med kommunegrensene.

En fersk rapport som åtte norske forskere står bak viser at kommunalt samarbeid både lønner seg og gir bedre kvalitet på tjenestene. Det finnes 850 formaliserte interkommunale samarbeider, ifølge rapporten. Hver kommune deltar i gjennomsnitt i elleve samarbeid med andre kommuner. Og det er de store kommunene (over 20.000 innbyggere) som er mest ivrig på samarbeid, ikke de små (under 1500 innbyggere).

Mange vil hevde at samarbeid mellom kommunene er en fleksibel og fornuftig måte å arbeide på. Og at det gjør sammenslåinger unødvendig. Hvorfor er det da slik at de store samarbeider mest, når det sannsynligvis er det små som har mest behov for det? Og hva skjer med demokratiet i kommuner hvor tunge beslutninger overlates til interkommunale selskaper og organisasjoner?

Bare i Sør-Trøndelag finnes det 212 formelle samarbeidsordninger. De bruker omkring 100 millioner kroner. Selskaper og organisasjoner opptrer på vegne av kommunene, finansiert av våre skattepenger, men uten at innbyggerne får innsyn i hva de driver med eller har innflytelse over hva de driver med. På mange måter blir dette å drive butikk i butikken. Selskapene gir arbeid og styreverv til hundrevis av kommunetopper, uten at de trenger å rapportere direkte til innbyggerne.

Sannsynligvis fører det interkommunale samarbeidet til at viktige tjenester blir utført på en bedre måte. Blant annet fordi enhetene blir større, fagmiljøene blir bedre og driften mer rasjonell. Dersom kommunene hadde slått seg sammen, kunne man både spart det ekstra leddet alle de interkommunale selskapene utgjør og gjenvunnet demokratisk kontroll.

Men for de aller fleste ordførere og lokalpolitikere er det mest bekvemt å la det være som det er. Risikoen for den som begynner å snakke om å forandre kommunegrensene er stor. Og hvorfor skal en ordfører ta en slik belastning? Det kan lett koste gjenvalget.

Det er på tide at stortingspolitikerne hever stemmen og hjelper ordførerne.