Lørdag 19. desember klokken 10.20 ringer telefonen i det eggehvite trehuset, sykehuset midt i Longyearbyen. Det er en nabo oppe ved spisshusene som varsler sykehuset: Det har gått et skred, flere hus er tatt.
- Min første tanke var: «Katastrofe». Her kan det være mange mennesker som er tatt av raset. Nå er det minuttene som teller. Effektivt redningsarbeid er første prioritet, forteller Kjell D. Sørli (56). De neste tre døgnene er det intensiv jobbing.
Katastrofe
Det er bare en liten kilometer mellom sykehuset og skredstedet. Når Sørli kommer dit, er naboer allerede i gang med å spa i den hardpakkede, nesten betongaktige snøen. Klokken 10.58 publiserer Svalbardposten den første meldingen. Kommentarfeltet går varmt: «Krysser fingrene for at det går bra.» «Tenker på dere, kjære Svalbard-venner!» Få visste hva som skjedde under snømassene, få forsto dramaet som utspant seg.
Én som forsto alvoret, var Sørli.
- Vi iverksatte katastrofealarm og innkalte alt helsepersonell på Svalbard. Vi var tre leger og flere sykepleiere, i tillegg kom alle som jobber på sykehuset: Renholder og kontorfolk, tannlege, bedriftshelsetjeneste, helsesøstre. Alle. Vi var totalt 19 personer. Etter fem og en halv time kom forsterkninger fra universitetssykehuset i Tromsø, forteller Sørli.
I 15 år har han arbeidet som fastlege i Oppdal. For to år siden dro han og kona til Longyearbyen, der han jobber som spesialist i allmennmedisin og er en av fire overleger ved sykehuset. To leger og to sykepleiere er alltid på vakt i lokalsamfunnet med drøye 2000 innbyggere.
Åtte under snøen – to døde
Åtte personer var begravet under snøen – fire voksne og fire barn. Seks liv ble reddet. Nikoline Røkenes (2) og Atle Husby (42) ble tatt livløse ut av snømassene.
Les også: Pia fra Verdal mistet datteren (2) i snøskredet på Svalbard
- Vi sto fordelt ut på flere steder i skredområdet, slik at vi kunne bistå hver gang noen ble gravd frem eller funnet. Av de to som døde, fant vi barnet først. Begge de omkomne var blitt påført dødelige skader av selve skredet. Det ble gjort intense gjenopplivningsforsøk, men skadene var dødelige, forteller Sørli.
Toåringen ble etter hvert fløyet til Tromsø, hvor man fortsatte gjenopplivingsforsøkene helt frem til søndag. 42-åringen ble erklært død i Longyearbyen. Sørli kjenner begge de berørte familiene personlig.
- På Svalbard kjenner alle hverandre, sier han.
Et under at ikke flere døde
Det livreddende arbeidet som ble gjort, var avgjørende, ifølge Sørli:
- Det er et under at flere liv ikke gikk tapt. Gjennom redningsarbeid og medisinsk behandling berget vi liv. Ved snøskred er det to ting som er farlige: Skadene som folk blir påført direkte av selve skredet – og snøen som blir så tett som betong, som blokker luftveiene og i tillegg kjøler deg ned. Men det gikk bra med alle seks vi berget, sier Sørli.
Selv etter mange år som lege i Oppdal har han aldri vært i en skredulykke med personskade før.
- Det viktigste man kan gjøre, er å forebygge: Folk på tur må være oppmerksomme og ta forholdsregler for å unngå å havne i skred. Hvis uhellet er ute, må også lekfolk bruke hjerte-lunge-redning for å redde liv, sier han.
- Hvor viktig var det med støtte fra Tromsø underveis?
- Vi var på videooverføring fra Tromsø fra første stund. Spesialister fulgte med, og i ettertid har de sagt at de ikke kunne gjort noe bedre. Det ble sendt opp flere spesialister samt hjerte-lunge-maskin. Dette bidro til mer avansert gjenopplivningsforsøk slik at all medisinsk behandling ble forsøkt, uten at flere liv ble reddet.
Les også: André gravde febrilsk etter vennene: - Det var som etter en eksplosjon
Spesiell julefeiring
Sørli er i Oppdal nå for å feire jul med familie og venner, men han skal tilbake til Svalbard på jobb fjerde juledag.
- Samhold er så viktig. Bare slik kan man begrense omfanget av en katastrofe, og bare slik kan vi hjelpe hverandre i sorgarbeidet etterpå. I et møte med lokalbefolkningen tirsdag snakket vi om disse tingene. Det er viktig å akseptere følelser og støtte hverandre, familie, venner, naboer og fagfolk.
- Hvordan går det med deg?
Han tenker seg om.
- Enten man er fagperson eller ikke, så er man et medmenneske. Alle blir berørt av å oppleve noe slikt. Vi må gi rom for følelser, hjelpe hverandre, sier han, og legger til:
- Julen har vært spesiell. Tankene går til de som har mistet sine. Samholdet i Longyearbyen er sterkt. Det har redusert tragedien og vil være til fortsatt stor hjelp fremover, sier han.
- Dette er en stor tragedie for oss