Da jeg flyttet til Trondheim, fantes det få steder å gå ut. Det var Studentersamfundet og Bodegaen hver lørdag for folk som meg, Bajazzo for sivilingeniørstudentene. Jeg holdt til på Dragvoll, siv.ing.-studentene på Gløshaugen. Vi tilhørte hver våre kulturer og gikk på hver våre steder.

Nå har byen så mange kafeer, puber og restauranter at jeg har antakelig ikke besøkt halvparten av dem. Og det er – i hvert fall for meg – umulig å se forskjell på dem som studerer på Dragvoll og dem som holder til på Gløshaugen.

Kan en tåpelig kulturkonflikt muligens ha blitt fjernet? Da jeg flyttet til Trondheim, for over 35 år siden, var jeg omgitt av hvite, bleke nordmenn. Noen hadde bart. Noen gikk i skinnvest. Noen brukte hvite tennissokker. Ingen hadde hørt om kaffe latte. Sushi var bare et fjernt begrep.

Den gangen bodde det, ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB), drøyt 2000 innvandrere og «norskfødte med innvandrerforeldre» i Trondheim.

Nå er nabohuset fullt av polakker. Jeg veksler noen ord med dem av og til. De snakker godt norsk. Ikke så godt som polakken i «Kampen for tilværelsen», men ikke langt unna. De er ikke flinke til å klippe plenene, men det er fordi de jobber så mye. De avslutter ikke arbeidsuka ved lunsjtider torsdag for å dra på hytta.

Mange av bilene som står parkert i gata har polske, litauiske og latviske skilt. De fleste er billige og gamle, men enkelte er BMW-er. Til og med BMW har jeg nå lært meg å tolerere. Folk er forskjellige.

Når jeg lufter bikkja og jeg med all min utålmodighet må stoppe mens han snuser i grøfta, blir jeg forbigått av kvinner i hijab og menn med mørk hud.

– Jøss. Er Trondheim blitt en del av verden? Så flott, tenker jeg da. Byen er på alle vis mye mer spennende nå enn da jeg flyttet hit. Da var den traust og ensformig. Bartebyen, befolket av træge trøndere som ikke kunne kle seg.

Nå har den et helt annet mangfold. Ingen annen norsk by har så mange studenter i forhold til folketallet som Trondheim. Og det preger bybildet. Jentene på fotballbanen i nabolaget har hudfarger i mange sjatteringer. Det liker jeg godt.

Fra 1980 til 2013 ble antallet innvandrere, og såkalt norskfødte med innvandrerbakgrunn, tidoblet i Trondheim, fra 2300 til nesten 23 000. Såpass må vi ha i en by der de 180 000 andre er bleike nordmenn.

Innvandrerne kommer fra 170 nasjoner. Jeg liker å bo i en by med folk fra 170 nasjoner. Ikke alt, men ganske mye er bedre nå enn før.