De ville legge motorvei over Bakklandet. Ilsvikøra var truet. Trehusene på Sanden og Hospitalsløkkan også, og Svartlamoen lå tynt an helt opp til vår egen tid. De rev Vollan kretsfengsel og anla parkeringsplass i stedet. De rev Agnar Mykles barndomshjem, de rev Mellageret og bygget Olavskvartalet i stedet.
Les også: Thora Storm holdt til her
I nyere tid har vi flirt rått av tidligere tiders rivningskåte politikere som i misforstått framtidsoptimisme trodde at alt det gamle måtte vekk for at Trondheim skulle bli en moderne by.
Men de levde i gamle dager og forsto ikke at levende byer trenger spor av fortiden. Den som skal utvikle seg videre, må vite hvem han en gang var. Det gjelder både hver enkelt av oss og byene vi bor i.
Les også: Slik river du en historisk bygård
De kuleste bydelene, både her i landet og ellers i verden, har som regel sterke spor av fortid, som Bakklandet og Grünerløkka, Williamsburg i New York og Friedrichshain i Berlin. Når vi reiser, er det alltid de gamle bydelene vi oppsøker, i London, Paris, Roma og Barcelona.
Mange av oss trodde at vi lever i en tid da alle har innsett dette og at bevaringsverdige bygninger derfor står trygt.
Les også: Slik har brannene herjet i Trondheim
Men nei da. I Trondheim bystyre 10. desember vil vi få oppleve at en rekke politikere mer enn gjerne jevner Kjøpmannsgata 36 med jorda. Bygården har stått der siden 1840-årene og er den eneste bygningen som er igjen i den gamle rekken av trehus der byens mest velstående borgere bodde.
Bygningen er kanskje ikke mye å se til fra utsiden. Reklameplakaten for sportsbutikken som tidligere holdt til der, henger fortsatt på den skittengrønne murpussen. Men går man inn porten, ser man en godt bevart kjøpmannsgård i tre.
Gården er verneverdig. Den er den siste i hele Kjøpmannsgata der også bakgården og brygga fra 1800-tallet er intakt.
Den nye eieren kom først fram til et kompromiss med kommunen om hvordan tomta kunne utnyttes samtidig som man bevarte selve gården. Etterpå ville likevel eieren rive hele skiten, selvfølgelig fordi det ville bli mer lønnsomt – og fikk pussig nok et flertall i bygningsrådet på sin side.
Flertallet la dermed en godt etablert innsikt til side: Å bevare det gamle når det gamle har verdi og historisk betydning, fører slett ikke til at byene blir museer. Fornuftig bevaring fører tvert imot til at byene blir mer vitale og attraktive.
Flertallet glemte også at det ikke er utbyggernes ønske om profitt som skal avgjøre en sak, men hva som er best for byen og innbyggerne.
10. desember blir saken endelig avgjort i bystyret. I en tid da «riv skiten» er en holdning vi flirer av, burde utfallet være opplagt. Men ingen vet sikkert hvordan det går.
