Antigone mister sin far Ødipus, og så sine brødre som var i strid på hver sin side for og mot kong Kreon. Kongen vil ikke gravlegge den opprørske Polyneikes, noe som opprører Antigone. Hun begraver selv sin bror, og som straff blir hun selv levende begravd. Antigone og Kreon sønn Haimon elsker hverandre, og Haimon tar sitt eget liv når han oppdager at Antigone er død.

Det er ingen lystelig historie ungdomstrinnet på Trondheim kommunale kulturskoles teatergruppe har gitt seg i kast med.

Men de har brutt det ned til oversiktlige komponenter: Den originale historien i forenklet utgave, der ti utøverne danner et teaterkor og deler på de større rollene ved å ikle seg konkrete plagg. Det som lett kunne blitt forvirrende fungerer veldig fint, det gjør også den hyperenkle scenografien med hovedvekt på ti store lysestaker og de enkle kostymene som enkelt viser når skuespillerne er i stykkets nåtid og vår egen samtid.

Samtidens bearbeiding av stykkets tematikk og bakgrunnen for Antigones personlige offer kommer i form av korte dialoger, heftige dansescener og musikalske bidrag med rap og diverse utgaver av «Til ungdommen». I løpet av en og en halv time blir du godt kjent med og begeistret for personligheten til hver enkelt av de ti dyktige utøverne på scenen, og imponert over den virkningsfulle enkeltheten over oppsetningen.

Men du blir kanskje ikke i like sterk grad ordentlig beveget over Antigones dramatiske historie. Den uvørne friskheten fra da kulturskolen kuppet «Peer Gynt» for to år siden er der ikke i like stor grad. «Antigone» er laget med litt større respekt, og litt mer skoleflink tilnærming.

Men i koreografi og bevegelser, og som en ren visuell opplevelse, er den mektig fin.