Midt i overlyssalen står et monumentalt maleri av Lars Tiller. Det lyser mot betrakteren i blått, rødt, hvitt og svart. Det føles på plass, både i rommet og i tiden. Det virker nytt. Gjenkjennelig, men likefullt nytt. Ved nærmere ettersyn ser man at det er bygget opp av seks plater i varierende bredde. Lenger inn i lokalet snurrer en dokumentar kalt «Kunsten å bygge et bilde», som også tjener som utstillingens tittel. Allerede ved inngangen til utstillingen konfronteres man altså med et kunstnerisk virke der det å bygge et bilde går igjen som en grunnsetning: Å bygge opp og skyve frem et uttrykk på en flate, der hver eneste skarpe linje og tunge formasjon har en innvirkning som del av helheten.
- Orkesteret har åpnet øynene mine både når det gjelder skapelse og lederskap
Utstillingen fyller hele andre etasje. Fem rene visningsrom og to rom stort sett viet informativt arkivmateriale. Kunstnergruppen, som gjennom hele 1960-årene spilte en avgjørende rolle for det non-figurative uttrykkets posisjon – både regionalt og nasjonalt – trenger neppe noen introduksjon, men allerede ved tittelen på denne utstillingen får man to linjer å følge: På den ene siden kan man – fra rom til rom, fra verk til verk, gjennom et vell av teknikker, uttrykk og formater – se hvordan arbeidene gjennomgående er bygget frem. At det her er snakk om å sette sammen og å avslutte flatens komponenter. På den andre siden peker tittelen mot gruppens betydning for et miljø, og da særlig ved Institutt for form og farge og arkitektutdanningen ved NTH, et utdanningsmiljø der nettopp det å bygge har vært en kjernevirksomhet.
Dette siste er løst ved to grep: Allerede på en av veggene i Skulptursalen finner man kortfattede biografier om Harald Krohg Stabell, Arne E. Holm og Jan Brockmann – tre personer som både før, under og etter Gruppe 5s tid spilte viktige roller ved NTH. Inkluderinger som dette kan virke naturlig, men er likevel ingen selvfølge, da store retrospektiver over kunstnergrupper som dette fort og ufrivillig kan ende opp med å fremstå som presentasjoner av isolerte giganter. At det spesielt i dette utstillingstilfellet kan være greit å avstemme ens forventningshorisont med slike mer sosiale aspekter, understrekes da også med et helt rom viet denne kunstnergruppens samtidige. Mot en kledelig avdempet veggfarge samles her verk av blant andre Johs Rian, Inger Sitter og Gunnar S. Gundersen. Dette legger ikke beslag på publikummerens fokus, men understreker etter mitt syn bare hvordan Gruppe 5 ikke var isolert, men snarere kan innskrives som et kraftsentrum i en tid der flere bidro for å trekke norsk kunst inn i en ny epoke.
- Uheldig med konflikt med museet
Halvdan Ljøsnes rutenettbilder og Ramon Iserns ”skitne” collager fremstår som råsolide i denne utstillingen, og kun få steder bryter opphengingen litt med bildeuttrykkene. En helstøpt rekke malerier i overlyssalen avslutter litt aparte med Halvdan Ljøsnes ellers greie «Bilethoggaren» (1962). Og en tett ansamling små bilder er forsøkt bygget opp som en helhet i et annet rom, men resultatet fremstår som et sammenpresset restlager der bildene bare forstyrrer for hverandre. Men utstillingen er stort sett stram og avbalansert. Med flere mer ukjente arbeider unngår den å bli en ren «slagerparade», og den er heldigvis ikke overlesset.
Den store avsluttende Gruppe 5-utstillingen i de samme lokalene i 1980 skulle i ettertid komme til å markere starten på en ny og viktig periode for det non-figurative maleriet, der Trondheim nettopp skulle vise seg å være et arnested. Med et blikk over på samtidskunsten i dag og ett nedover i historien fra et 2017-perspektiv kan dette retrospektet vanskelig tenkes mer aktuelt enn nettopp nå. Monteringen er i tråd med Gruppe 5, og utstillingen er i tråd med tiden. Det er et gjensyn som tåler ettersyn.