«Elden» kom som et friskt pust inn i speluniverset på 90-tallet med sin direkte spillestil og fengende rockbaserte musikk.

De har beholdt posisjonen og initiativet siden den gang, og profilen er blitt enda tydeligere i de tre sesongene Paul Ottar Haga har vært instruktør.

«Elden» handler konkret om brutale begivenheter som skjedde vinteren 1718–19 under general Armfeldt og hans hærs ferd gjennom Trøndelag. Men stykket handler samtidig om alle kriger gjennom alle tider, også de som forårsaker flyktningstrømmer i dag. Haga har rendyrket antikrigselementet, og tydeliggjort både krigens meningsløshet og krigens ofre.

Siris eldprøve - les portrettet av Eldens ferske sjef

Hagas «Elden» er sett gjennom den svenske barnekrigeren Kalle (Eirik Lockert Rohde) som tvinges ut i krig han selv ender som offer for. Vi ser ham som klossete nykomling som ertes av mer rutinerte soldater, vi ser ham drepe sin første norske soldat (et barn som ham), vi ser ham knytte sterke bånd til soldatkollegene, vi ser ham også knytte bånd og bli hjulpet av lokalbefolkningen i okkuperte Røros og vi ser livsgnisten og kraften sakte ebbe ut i løpet av retretten gjennom de sprengkalde Tydalsfjellene.

Den spektakulært skulpturelle scenen som spilles etter midnatt i de praktfullt lyssatte slagghaugene, med bevegelser på alle kanter og alle nivåer av scenebildet, er verdt inngangsbilletten alene. Det kunne vært fra skyttergravenes første verdenskrig, det kunne vært Syria av i dag; et tidløst bilde av soldater som lider og gir sine liv for noen andres behov for makt, omgitt av ruinene av krigens herjinger.

Samtidig har «Elden» fine medmenneskelige øyeblikk, litt fra soldatlivet, litt fra dagliglivet på Røros. Det viser mennesker som står opp for hverandre, og for hva som er viktig, men som også evner å se at også «fienden» er mennesker, og mennesker i nød skal hjelpes, uansett. Folk er tilpasningsdyktige, og i ekstreme situasjoner oppstår nye allianser.

De tydeligste rolleskikkelsene også i årets oppsetning er svenskenes hærfører general de la Barre, herlig arrogant fremstilt av Johannes Joner, og Evy Kasseth Røsten i sitt ess som det grepa kvinnfolket Maren, som uredd står på for lokalsamfunnets beste.

På toppen av det hele hester som driter på de mest passende (og noen upassende) øyeblikk, herlige unger som løper og hoier og bringer liv og håp inn i ellers ganske pessimistiske scenebilder. Det er lett å bli begeistret for «Elden».

Men, så er det altså et men:

Det er tretthetstegn i årets oppsetning. Første akt har aldri vært min personlige favoritt, for mye militærprat, for mye troppeforflytning, for mye introduksjon av problemstillinger, og rett og slett for mannsdominert – i år føles den i tillegg for utflytende og seig. Sterke scener som soldaten som gjør barmhjertighetsdrap på en av sine nærmeste kolleger skusles bort. Noen tekniske problemer i starten på premieredagen hjalp heller ikke.

Det er noe overraskende seigt over årets oppsetning, og spesielt første akt, som står i kontrast til energien som pleide prege oppsetningen.

Men det største savnet, og det merkeligste grepet. Hvor ble musikken av? Hvorfor så spinkel, hvorfor så få virkelig gode vokalister? Hva er vitsen med å bygge et spel rundt gode låter når de nesten ikke er til å kjenne igjen? Er naboklager bakgrunn for lavere lydnivå?

Et bærende element gjennom forestillingen er Kalles kjærlighet til sin forlovede Ellen. I drømmesekvenser formidles det livet Kalle måtte ofre, og håpet om at han igjen skal få oppleve lykken i det Jämtland han måtte forlate, sammen med jenta han elsker. Duettene mellom Lockert Rohde og Astrid Sugaren som Ellen er fine; men dansesekvensene med de i alt seks utgavene av Ellen fungerer strengt tatt bare som et frempek til det aller siste scenebildet.

Dette er tredje året med stort sett de samme aktørene og stort sett de samme grepene. Det virker som om rutinen har tatt litt vel tak i ensemblet.

De som ser «Elden» for første gang vil fortsatt ha en spektakulær opplevelse i vente. Men vi har altså sett strammere og mer energiske årganger.

Stykket varer i alt tre timer med pause. Det er lenge, selv i godvær. Jeg vet ikke om innholdet står til lengden. Spesielt første akt tåler innstramming. Og hva er poenget med pause på en halv time; mye suppe som skal selges?

Også lys og varme: Kvinnene og barna holder lenge humøret oppe i et okkupert Røros. Foto: Johanna Emanuelsen
Sterke scenebilder: Etter midnatt kommer tente fakler og elektrisk baserte lyseffekter til sin fulle rett. Foto: Johanna Emanuelsen
Ung (u)lykke: 16 år gamle Kalle (Eirik Lockert Rohde) må forlate sin elskede Ellen (Astrid Sugaren) for å kjempe en meningsløs krig. Foto: Johanna Emanuelsen