De har valgt dødsmessen som ble bestilt og framført ved 20-årsjubiléet i 2012. «Requiem» av Andrew Smith, skrevet til minne om terrorofrene på Utøya. Ungdommene på Utøya var ikke eldre enn mange av koristene selv. Og den julidagen i 2011 ble de plutselig stemmeløse. Borte. Men i denne skjøre kveldstimen skal jentekoret greie å gi stemme til dem alle sammen.

Det blir tydelig allerede i Introitus, verkets første sats. De siste to ordene er «Requiem aeternam» - evig hvile. Her gjentar alle jentene de samme to ordene, igjen og igjen, men i eget tempo. Det blir en bølge av lyd, og det er som om vi kan høre stemmene til alle de 77 ofrene på én gang. Et requiem er som oftest dominert av molltonearter. Andrew Smith har valgt å veve mørke dissonantiske partier sammen med lyse harmonier og tilbakevendende durakkorder. Som for å betone nettopp gleden og uskylden ofrene representerer. Han har også byttet ut noen av tekstene fra den tradisjonelle katolske requiem-messen med bibelvers som er kjent for oss, og peker tydeligere på ungdommene. Vers fra Markusevangeliet, Jeremia og Salmenes bok er eksempler på det. Disse valgene er virkningsfulle, og jentekoret og dirigent Anita Brevik vet å utnytte dem.

Dette er et dynamisk musikalsk lag. Arve Henriksen og Ståle Storløkken har spilt sammen i årevis. I Veslefrekk, Supersilent og mange andre konstellasjoner. De er så samspilte at trompeten og orgelet til tider oppleves som ett instrument, til tross for de improvisatoriske partiene. Det er spennende å få Storløkken opp på orgelkrakken i Domen. Han arbeider oftest med elektroniske lydbilder, og har dermed også en annen innfallsvinkel til orgelet. Hans evne til å tenke klangflater viser seg i uvanlig registrering, så vel som bruken av instrumentet i rommet. Det gjør at vi som sitter i kirka av og til sitter rett ved lydkilden, og av og til bare hører et klokkespill i det fjerne. Variasjonsbredden er også stor i Arve Henriksens uttrykk. Han må elske trompetene sine mer enn det meste annet i livet. For instrumentene får en helt egen fløyelsmjuk klang når akkurat han spiller på dem. I tillegg overrasker han med en improvisasjonsdel på fløyte og vokal med tonespråk og «ord» som speiler Midtøsten, der bibeltekstene er hentet fra. Denne lille passasjen skiller seg fra alt annet, men binder likevel elementene sammen. Genialt.

Anita Brevik har i 25 år latt jentene strekke seg, ofte mot det ukjente. Hun har våget å gi dem komplisert musikk å tygge på, og med det også sørget for å gi dem en musikalsk åpenhet og forståelse. Sangen fjernes fra skolen. Halvparten av musikklærerne i barneskolen står uten formell musikkompetanse. Men Anita Brevik fins. Og hver uke får 75 jenter bade i hennes musikalske univers. Og det universet rommer både lek, disiplin, omsorg og stor glede. Det høres på stemmene. Om de synger som fullt kor eller i mindre solopartier er klangen varm og homogen, og formidlingen trygg. Viktigheten av sangen som fellesskap nevnes av biskop Herborg Oline Finnset allerede før de har sunget én eneste tone. Men skjønner vi egentlig hvor stor verdi et slikt fellesskap har – for oss som samfunn? Dødsmessen de synger vitner om hvor farlig det kan bli, om bare én faller utenfor.

Hver allehelgenssøndag er det mange som kjenner på lange tanketråder. Noen trenger requiem – hvile – fra sorg og savn. Og kanskje kjenner de, som meg, hvordan lyse jentestemmer liksom tar et forsiktig grep rundt hjertet. Som for å minne oss om at vi er så heldige at vi lever. Og at livet rommer akkurat denne timen. Tenk det.