Det er sjelden noe godt tegn når storfilmer plutselig blir sluppet uten forvarsel, som «The Cloverfield Paradox» ble på Netflix denne uka. Deler av overraskelsen sett fra Norge, var at Aksel Hennie spiller en sentral rolle i fortsettelsen av «Cloverfield»-franchisen, som sist resulterte i en overraskende god skrekkfilm i form av «10 Cloverfield Lane» i 2016.
Med Hollywoods nye gullgutt J.J. Abrams som produsent og et imponerende ensemble, kan oppspillet til «The Cloverfield Paradox» fortone seg som en tidsriktig blanding av «Alien» og den gamle norske sci-fi-klassikeren av Bing & Bringsværd, «Blindpassasjeren».
Det er litt stas å se Aksel Hennie sammen med gode filmnavn som David Oyelowo som spilte Martin Luther King jr. i «Selma», Daniel Brühl som var Niki Lauda i «Rush», samt den irske komikeren Chris O'Dowd («Bridesmaids»).
Derfor er det desto mer synd at filmen er så stivt og ujevnt spilt og regissert at den i påtrengende grad ser ut som en middels tv-produksjon. Oppspillet er tidsriktig sci-fi, hvor kritisk energimangel på Jorden har gitt fare for russisk invasjon i USA.
Et romskip bemannet med nøkkelpersoner fra verdens viktigste land sendes derfor ut for å prøve å sikre verden ny energiforsyning. Aksel Hennie spiller derfor ikke nordmann, men den mystiske russeren Volkov. Med aksent som står både til parykken og det stadig mer skumle blikket hans, har han en langt større og mer spektakulær rolle her enn han for eksempel hadde i «The Martian» og «Hercules».
Hennie står faktisk for en av filmens mest minneverdige scener i all sin gru. Problemet er at filmen vakler nesten latterlig ujevnt mellom kalkun og ganske underholdende sci-fi-skrekk. Scenen hvor Chris O'Dowd setter fast armen i veggen og etterspillet fra det, kan tyde på at filmen hadde tjent på å ta det meste lenger ut i retning av komedie. Sluttbildet forsterker det inntrykket.
Som dystopisk økologisk energi-sci-fi som med eksistensielt drama i flere dimensjoner, er filmen vel så latterlig som spennende, men derfor tross alt ganske underholdende. Som i fjorårets omtrent like dårlige «Geostorm» viser filmen at Hollywood foreløpig sliter med å forene aktuelle spørsmål som energi- og klimakrise med god popkornfilm.
«The Cloverfield Paradox» viser om ikke annet at også nordmenn kan spille suspekte russere, selv om det hadde vært mer stas å se dyktige Aksel Hennie i en ganske stor internasjonal rolle i en god film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG