«En handelsreisendes død» er teaterstykket Arthur Miller huskes for. Men han hadde mer å by på.
Blant annet «Prisen», som er både hans mest personlige stykke og det som tydeligst viser slektskapet med Henrik Ibsens psykologiske dramaer.
Vi skal til en loftsleilighet i Manhattan, der Victor Franz (Kim Haugen) og hans kone Esther (Iren Reppen) venter på Victors storebror Walter (Per Frisch). Brødrene har ikke sett hverandre på 16 år, siden deres far døde. Like lenge har farens etterlatenskaper ligget på dette loftet. Men nå skal bygården rives, og det er siste sjanse til å se gå gjennom farens ting. Nå ligger det også i kortene at brødrene må ta sitt generaloppgjør.
Trenger ikke frykte sto det, men frykten tok meg bare sterkere
Det er den klassiske historien om den ene broren som ble og den som dro ut. Når de møtes igjen higer den ene etter samhold og kjærlighet, den andre er full av bitterhet for alle muligheter han gikk glipp av
Walter en vellykket og bejublet lege, Victor er patruljerende politimann. Han var like talentfull, mulighetene lå åpne, men han ble hjemme for å stelle sin far;
Victors ekteskap er også preget av skuffelsene, kona Esther håper fortsatt at han gi slipp på prinsippene og sin dystre livsanskuelsen; og åpne for livsglede og muligheter for verdslig rikdom.
Slik skal Trøndelag Teater beholde de unge skuespillerne
Han er ridd av prinsipper, hun sterkt fristet av flaska. Det virker ikke som ekteparet har lykkelige dager i vente.
Inn kommer Gregory Solomon, en blanding av høyst realistisk og mytisk figur, en eldgammel jødisk forretningsmann, frekk og innsmigrende, men forvalter av mye god visdom. Helge Jordal er formidabel som Solomon. I første akt spiller han resten av ensemblet av scenen. Resten blir litt stivt og temperaturløst, storebror Walter er bare så vidt kommet inn.
Handlingen stivner til Jimi Hendrix' versjon av «All Along The Watchtower», og starter på samme sted etter pause.
Og da blir det intensitet i dramaet mellom de to brødrene som valgte hver sin vei ut av fella foreldrene la. De borer stadig dypere inn i fortiden og livsløgnene blir brettet ut til spott og spe. Tittelen «Prisen» henviser til det konkrete beløpet de skal forlange for etterlatenskapene etter faren, men også prisen de måtte betale for livene de valgte – og til det å lære seg å sette pris på det livet og de verdiene man har.
I kveld skal det det danses og drikkes
Politiuniformen som Victor bærer er i utgangspunktet symbolet på livet som ble kastet bort, men ender som et stolt vitnesbyrd om en mann som aldri gått på akkord med egne verdier.
Det er ikke alle konfliktene som blir løst eller forløst, men i forholdet Esther og Victor skjer det overraskelser, og avslutningen er rørende.
«Prisen» er et intenst kammerspill, og de fleste vil kunne relatere konfliktene og følelsene til loftsryddinger i egne liv. Men det er rollefiguren Gregory Salomon i Jordals lekne tolkning, som virkelig løfter forestillingen. Ikke først og fremst fordi Jordals Solomon er en herlig komisk figur, for det er han absolutt, men fordi Gregory Solomon tilstedeværelse løfter historien opp fra sitt bakteppe, effekten den store depresjonen i 1930-tallet hadde på enkeltpersoner og familier, til et tidløst eksistensielt nivå.
«Prisen» hadde turnépremiere i Verdal torsdag, anmeldelsen er basert på forestillingen på Melhus lørdag. Den vises også i Orkanger, Røros, Steinkjer, Stjørdal, og til slutt i Namsos førstkommende lørdag før turneen kommer tilbake til Trøndelag og Oppdal 2. mai.