Det er vel ikke mange forfattere her i landet som har spredt sitt skrivende arbeid, i mangfold, med å være poet, barnebokforfatter, vitenskapsteoretiker, riksmålsforkjemper, avispolemikker, tidsskrifts- og antologiredaktør, essayist, kriminalforfatter, humorist, gjendikter og sjakkbokforfatter som André Bjerke (1918-1985).

Essayisten og sakprosaforfatteren Waage har valgt et tilbakeblikk der han har prioritert å løfte fram essayisten og sakprosaforfatteren Bjerke, derfor oppleves boken noe mangelfull som biografisk helhet.

Gerd Brantenberg jobbet i flere år med en større biografi om Bjerke, men ga opp til slutt. Kanskje var det de 13,5 hyllemeterne i arkivet om Bjerke, på Nasjonalbiblioteket, som ble for stort, i hvert fall overlot hun sine notater til Waage i anledning at biografien skulle komme ut i år, til 100-års jubileet for Bjerkes fødsel.

André Bjerke vokste opp med foreldre som hadde litterære mål, men det var sikkert rart for far Ejlert å oppleve at sønnen med sine fire første utgivelser på fem år solgte mer enn hans samlede forfatterskap i løpet tre tiår. Etter hvert skulle ekteskapet ende opp i fyll, der de satt i hvert sitt rom og drakk. Vesle André ble gjerne belønnet med et glass vin etter at han hadde resitert Snorre, utenat.

Fra debuten i 1940 med diktsamlingen «Syngende jord» skulle komme 12 til, i tillegg til 4 kriminalromaner, 8 vitenskapshistoriske essaysamlinger, en haug med oversettelser og gjendiktninger (8 av Shakespeares dramaer og kraftanstrengelsen med Goethes «Faust» bl.a.), barnebøker og morovers (som barn fortsatt elsker å bli lest til!), debattinnlegg og krangler i avisene, spesielt på 70-tallet da Bjerke gikk hardt ut mot modernismen. I en anmeldelse av debutant Erling Christies «Drøm om havet», skrev Bjerke at språket kunne minne om «en avisartikkel om prisindeks eller en annonse for fruktsalt». Det ble livlig på kultursidene av slik arroganse, også da han anmeldte ansiktet til den vakre debutanten Marie Takvam.

I Bjerkes edru perioder avfødte det en enorm produktivitet. Men hans rangler i dagevis kunne ende med innleggelser, og to skilsmisser (fra Mette Brun og Henny Moan) skyldtes alkoholen. Datteren Vilde sa det slik: «Fars alkoholisme var et helvete å leve med. Han lovet bot og bedring, men klarte det ikke».

Vektleggingen av «Språkstriden», kampen for riksmål og mot samnorsk, kan oppleves som utdatert i dag. Men det var en heftig feide i mange år. Kapitlene om Rudolf Steiner og antroposofien er grundige, vi får vite at Bjerke var preget av Steiners antimaterialisme, pedagogikk og Goethes fargelære i 40 år. Oppramsingen av Bjerkes venner synes sømløs, så lenge Jens Bjørneboe blir avspist med noen få linjer. Waage begrunner det med at beskrivelsen av forholdet mellom fetterne ville sprengt bokens rammer.

Men det som savnes mest, er omtalene av Bjerkes (under psevdonymet Bernard Borge) kriminalromaner («Nattmennesket», «De dødes tjern», «Døde menn går i land» og «Skjult mønster»). Litteraturprofessor Erik Bjerk Hagen noterte i «Den norske kanon» at «de ligner ikke på noe annet som er skrevet i verden». Det kan se ut til at det er krimbøkene, barnebøkene og moroversene som vil bli stående igjen for fremtiden.

Anmeldt av STEIN ROLL