Publikum ser mot forventningsfullt mot at sceneteppet skal åpnes. Men når musikken starter, kommer sangen fra et annet sted. Sondre Justad har startet «Fanga i en drøm» blant publikum øverst på galleriet.

Nærheten til publikum er etablert fra første sekund, i en konsert som skal veksle mellom det inderlige og det høyenergiske.

En god venn: Sondre Justad har mange måter å oppnå nærkontakt med publikum.

Tre konserter utsolgt i Studentersamfundet på rekordtid. Sondre Justad er blant aller mest populære artistene i Norge for tiden.

Det er ikke vanskelig å skjønne appellen. Sondre Justad byr helhjertet på seg selv, og iscenesetter sitt følelsesliv drevent i et velfungerende sceneshow proppfullt av energi og formidlingsglede.

Publikum er like helhjertet med på notene. Når som helst i løpet av konserten kan Justad la mikrofonen hvile og la publikum overta ansvaret for sangen. Allsangen runget fra første til siste låt torsdag. Publikum var like med på låtene fra det nye albumet som det to år gamle debutalbumet.

Det hender han bidrar med en personlig historie, som foran «Har ikke glæmt dæ», eller noe som minner om en politisk appell, som den om flyktningkrisen foran «Ingenting». Men stort sett lar han musikken og tekstene fortelle historien.

Mest intimt ble det under «Tett inntil mæ» og «Det e' over», som ble fremført på en stige mot mikserpulten midt blant tilhørerne. Publikumsfrieri ja visst, men både elegant og velfungerende – og på grensen til farlig, merket vi da han fikk brysk nærkontakt med parketten etter stagediven som avsluttet seansen. Det gikk bra med både med ham og publikum som var involvert i nestenulykken, og konserten fortsatte med gymnastisk energi.

Tett kontakt mellom artist og publikum, men litt hevet over resten er jo Justad fortsatt..
To låter fra stigen: Sondre Justad fiormidlet to av låtene fra debutalbumet midt blant publikum.
Det nær fatale hoppet: Justad startet litt vel høyt denne gangen, og publikum klarte ikke å ta imot...
Løftes tilbake til scenen

Det er et bra band han har med seg, men det er ikke til å komme forbi at suksessformularet til Justad er noe begrenset. Selv om noen låter er bedre enn andre, og noen er mer lavmælte enn andre, har de aller fleste den samme dynamiske oppbyggingen. Justads musikk er mer basert på atmosfære enn melodi, hektet på drivende riff like gjerne fra bass som gitar og keyboard, og samme dramatiske oppbygging av hver låt. Triksene som fungerte på gjennombruddslåten og kveldens opplagte avslutningslåt «Riv i hjertet» er stadig i bruk.

Det er både naturlig og litt urettferdig å sammenligne Justad med svenske Håkan Hellström. Naturlig fordi de begge er mer pop enn rock, fordi begge har inderligheten som fremste karakteregenskap og kunstneriske drivkraft. Urettferdig fordi Hellström er en unik artist, med en sjelden kunstnerisk bredde i både tekst, musikk og formidling, et nivå Justad nok ikke er i nærheten av.

Men Justad har en mer fysisk sceneutstråling enn Hellström, og det utnytter han på beste vis. Han er en fremragende sceneartist, med noe behov for å utvide verktøykassa si.