Danseren og koregografen Janne–Camilla Lyster har også gitt ut flere kritikerroste diktsamlinger. Nå kommer hennes første roman.

Hun har tatt med seg det episodiske, nærmest sceniske fra sin lyrikk i oppbyggingen, og et rikt billedspråk gir spennende assosiasjoner. Som denne refleksjonen over det mørke som indikeres i tittelen: «Mørket bærer på alt, alt det synlige og usynlige, det mulige og umulige, det drømte og det forestilte, det som har skjedd og som man vet ikke har skjedd, det samles i ett punkt, i en bevissthet, et enormt pust som bare trekkes og aldri slippes ut». Denne bevisstheten – eller underbevisstheten – er i seg selv et sentralt tema i Lysters roman.

Men innledningen er som opptakten til en spennings- eller kriminalroman. I det tre unge venner på interrail gjennom Europa er i ferd med å gå på toget i Italia på veg mot Venezia, forsvinner den ene. Hva skjedde? Det får vi ikke vite.

Fra neste side av dreier det seg ikke om å løse den mystiske forsvinningen, men om livet de neste seks årene til de to som kom heim igjen. Hvordan skal de kunne bygge en framtid som er preget av det uløste forsvinningsnummeret? Og etter hvert som romanen veksler mellom nåtid og fortid: hvordan påvirker det som skjedde i oppvekst og ungdom det som skjer i dag?

Gradvis bygges opp en historie om kompliserte vennskaps- og kjærlighets forhold, om lengsel og savn. Og om kunstens rolle i livet. Som forfatteren er jeg-fortelleren også danser og livet hennes etter venninnens forsvinning dreier seg om valg av karriere, også det med referanse til ulike aspekter av vennskap.

Et spennende aspekt ved romanens retrospektive del er hovedpersonens tanker omkring det å minnes. «Alt som skjedde ga gjenklang i flere flater enn dem jeg kunne se, enn dem jeg visste om, enn dem jeg er i stand til å huske. Men etterklangen ligger der, i åpningene, i mellomrommet, i glipene, jeg må bare lytte bedre, nærmere».

Etterklangen i denne romanen ligger også i åpningene. Og selv om litt mange sidespor i en ellers kompakt framstilling forstyrrer opplevelsen av helhet noe, skaper nettopp etterklangen optimisme i en faktisk sett dyster historie.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN