Dette er Chris Tvedts andre rettssalskrim etter «comebacket» med advokat Mikael Brenne i 2016.
Dette er en sjanger Tvedt mestrer godt, og som han er nærmest alene om å representere innen norsk krim
Og det er godt å ha advokat Brenne tilbake, selv om Tvedt selv muligens synes Brenne er blitt litt for voksen, litt for passiv. Han introduserer i hvert fall en yngre kollega på advokatkontoret som er mer impulsiv, mer konfronterende, mer uforutsigelig,og det gjør serien godt. Unge Carla ser ut til å få samme funksjon i denne serien som Marian Dahle i Unni Lindells krimbøker. Deres tilstedeværelse skaper mer nerve, høyere temperatur.
Var det mor eller far som drepte barnet?
Putelitteratur fra Egeland
Bill Clinton er ikke en stor krimforfatter
Hun fungerer bra, Carla, det gjør også hennes motpol i det utvidete advokatfellesskapet, avgått politimester Birger Birkhaug. Birkhaug holder på verdigheten i en historie der det er et av hovedpoengene at bergenspolitiets frynsede rykte ikke er direkte ufortjent.
Utgangspunktet for historien er en pågripelse i en tilsynelatende helt opplagt sak. En svært ustabil person, som sitter på lukket psykiatrisk avdeling etter drapet på sin bror, lykkes å rømme, for så å bli anholdt i blodig og forvirret tilstand på åstedet ved likene av hans mor, far og søster.
Sterkt om en manns ukontrollerte sinne
Poesi mellom vett og vissvass
Verdensborger, men fortsatt en usikker liten gutt
En tilsynelatende opplagt sak, også for mannens utpekte forsvarer Mikael Brenne, men Carla er på hugget, og oppdager den ene uetterretteligheten etter den andre i politiets arbeid.
Introduksjonen av energiske Carla har ført til at Tvedt (kanskje ubevisst) har gjort Brenne mer forsiktig enn før, både i jobben og i privatlivet, der det blir høyere temperatur i forholdet til Brennes yngre kollega og beste venn Synne (men utviklingen er altså ikke Brennes fortjeneste).
Slik blir den norske bokhøsten
Norges nye humorstjerne
Chris Tvedt har det siste tiåret vært en utfordrer til Gunnar Staalesen som Bergens ledende krimforfatter. Etter en stor periode for rundt ti år siden, har han tapt noe terreng de siste årene.
«Bevisets stilling» har både styrker og svakheter. Den er vel omstendelig språklig, og plottløsningen er det vel litt for enkelt å forutse etter at to tredjedeler av boka er lest.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL