Er Knutsen og Ludvigsens siste studioalbum «Juba Juba» fra 1983 verdens beste barneplate?
Mange av oss vil hevde det med en viss tyngde (selv om det er vektige argumenter også i favør av forgjengeren «Fiskepudding! Lakrisbåter!»), og onsdag kveld settes det som ble duoens avskjedsalbum under lupen ved Trondheim folkebibliotek.
Krokofantene er villere enn noen gang
Arrangementet er en del av bibliotekets serie «Hør! Hør!», der klassiske album blir analysert og avspilt på ypperlig musikkanlegg. I 2015 setter serien trønderske klassikere under lupen, og tidligere i år er egne kvelder blitt viet Motorpsychos «Demon Box» og Tre Små Kineseres «365 Fri».
«Juba Juba» - kunstverket som definerer Trondheim
Ble popstjerner
Onsdag kveld kl. 19 får publikum selvsagt høre «Juba Juba» fra start til mål uten avbrytelser, men de får også en samtale mellom Øystein «Knutsen» Dolmen og journalist og musiker Jonas Skybakmoen.
– Det er Jonas som bestemmer hvor dypt vi skal gå. Han har plata i ryggmargen fra barndommen, og sa til meg at det er først nå han oppdaget at det er arrangementer på låtene, ler Dolmen. Opphavsmannen synes selv det er vanskelig å vurdere innholdet på albumet objektivt.
– Det er lettere å se hvilke konsekvenser plata fikk. Den åpnet de doble portene og gjorde oss til popstjerner en kortere periode, forklarer han. For det er lett å tro at Dolmen og kollega Gustav Lorentzen nøt massiv popularitet i mange år - fra debuten i Barnetimen på radio i 1970 til den hyllede gjenforeningen på 2000-tallet. Det er en betydelig overdrivelse, mener Dolmen. «Fiskepudding! Lakrisbåter!» fra 1980 var et steg på veien, men før den tid var det snakk om å reise rundt og spille konserter og teater på små scener i mange år.
Lik Adressa musikk på Facebook
– Vi var nokså populære på 70-tallet også, men alltid slått av Colargol eller hva nå enn som gikk på barne-tv på NRK akkurat da, sier Dolmen.
Mye mer enn hitlåtene
Særlig rundt gjenforeningen på 2000-tallet ble det sagt og skrevet mye om Knutsen og Ludvigsen-platenes verdi som popmusikk for voksne. Dolmen forklarer at «hemmeligheten» var at han og Lorentzen laget musikk først og fremst for seg selv. Da de startet hadde de aldri spilt for barn før, dessuten besto publikum av minst 50 prosent foreldre.
– Hva lyktes dere med på «Juba Juba»?
– Oi, det er så subjektivt. Noe veldig spennende skjedde da vi holdt gjenforeningskonsert i Samfundet i 2003. Adressa-leserne fikk stemme over hvilke sanger de ville høre, og det viste seg at folk ville ha ting fra underskogen, som for eksempel «Syk». Og vi som aldri hadde turt å spille noe annet enn de mest kjente hitene! Minnene sitter i fra man er barn, og det kan være helt andre sanger enn man skulle tro. Bertine Zetlitz, for eksempel, har «Knutsen og streken» som sin favorittlåt. En dårlig produsert sang vi alltid har prøvd å forbigå i stillhet, flirer Dolmen.
Perfeksjonistisk
– Plata forbindes gjerne med en litt påtrengende synthlyd?
– Det var en synthesizer av merket Prophet 5, og den var dønn analog. Folk i dag tror lyden på plata var veldig sånn 80-tallstidsriktig, men vi gjorde tvert imot et bevisst valg om å ikke låte moderne for at musikken skulle vare lengre enn et halvt år. Jeg mener å huske at lydbildet vi i dag kjenner som typisk 80-tallspop, kom for alvor først i 1984 med Nik Kershaw og den gjengen, mener Dolmen.
– Er «Juba Juba» den beste plata deres?
– Ja, i forstand at den er den mest gjennomførte og den med jevnt høyest kvalitet. For oss personlig var det nok enda morsommere å lage ei plate som «Brunost no igjæn», det var ei veldig kreativ tid der vi lekte oss uten å ha respekt for noe eller noen, forklarer Dolmen. Han trekker fram produsent Ole A. Sørli og tekniker Roger Valstad som sentrale i arbeidet med «Juba Juba».
– De holdt oss i ørene og coachet oss fram til et resultat av høy kvalitet. Særlig Sørli var en perfeksjonist, ikke noe slurv unnslapp hans oppmerksomhet. Uten ham, ingen «Juba Juba» slik vi kjenner den, sier han.
Ikke mer musikk
I september kommer animasjonsfilmen «Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin» på kino, en film Dolmen har skrevet manus til.
– Hvordan er det å oppleve at det dere laget fortsatt lever?
– Det er kjempespennende at arven blir bragt videre og at stadig nye generasjoner indoktrineres av foreldrene sine, sier Dolmen, som har lagt låtskrivingen på hylla etter at kollega Gustav Lorentzen døde i 2010.
– Jeg jobber med filmen og lager fortsatt tegninger og malerier fra Knutsen og Ludvigsen-universet. Men den musikalske utviklingen har jeg satt sluttstrek for, det er noe Gustav og jeg skal få ha sammen.