De som vet, de vet. Og de som ikke vet, de trenger ikke vite det.
Mørk T-skjorte. Mørke bukser. Mørk jakke. Lyset fra en skyfri himmel over Solsiden fanges i et lite sølvkors og lager en kontrast mellom den moteriktige unge mannen og en person med så mye mer.
Han vipper brillene opp på hodet. Smiler. Vi har nettopp snakket om kjærligheten.
Det er få som kjenner historien til gladgutten fra Hallset.
Tre år i krig
Da Mushaga var tre år gammel, dro Bakenga-familien på ferietur til Kongo, hvor de opprinnelig kommer fra. Under oppholdet brøt det ut krig i landet. Flyplassene ble stengt, og den opprinnelige planen om å returnere til Trondheim etter noen få uker i landet, ble i stedet til tre år på flukt. På et tidspunkt måtte familien flykte over til nabolandet Rwanda, og de levde i perioder på tørre kjeks. Mush husker lite. Mye av det fæle som ikke bør huskes, har han fortrengt. Først i 1998 kunne familien vende tilbake til Trondheim og Hallset. Det var da det hele begynte.
- Livet starta ikke ordentlig før jeg kom hit igjen. Jeg hadde en god og trygg oppvekst i blokk på Hallset. Alle kjente alle. Jeg har faktisk kontakt med mange av dem i dag, sier Mush.
Under oppveksten drev han med alt mulig, fra fotball til ski, håndball, ishockey, dans og til og med datamusikk. Alt på en gang. Til slutt ble det for mye for mamma og pappa Bakenga.
Men det han selv kaller «ren kjærlighet», fotballen, startet han med i Kongo, uten ball. Som liten tass spilte han og kameratene fotball med en ball som de laget av plastposer som de surret sammen og bandt tau rundt. Hvis de var ekstra heldige, fant de en ballong som de surret poser rundt. Det ga ekstra sprett.
- Det er det sterkeste minnet jeg har fra Kongo, sier han.
Mush forteller at det var fotballen som gjorde at han fant tilbake til det trønderske språket da han kom til Trondheim igjen som seksåring. Han begynte på barneskolen i Ila og spilte fotball på National på Hallset. Der utmerket han seg raskt som en fotrapp måltyv.
«Du har det fra meg», sa faren. Det gjorde moren også. Mushagas mor var en habil basketballspiller i sin tid.
Men selv om Mush tidlig ble lagt merke til på fotballbanen, var det aldri gitt at han skulle bli fotballspiller. På et tidspunkt la han også fotballskoene på hylla.
- Jeg sluttet da jeg var 11-12 år gammel for å være mer sammen med kompisene mine, men etter at jeg hadde bøttet inn mål på kretssamlinger, var det flere klubber som ringte meg og prøvde å overtale meg til å fortsette, sier han.
Det skulle en telefon fra Chelsea til for at Mush skulle bestemme seg for fotballen. Da var han 14 år gammel og hadde også fått tilbud fra Rosenborg.
- Det høres kanskje rart ut, men det var først da jeg tenkte at «oi, kanskje det kan være noe der».
Forklaringen på hvorfor han valgte Rosenborg er enkel. Ett ord: «hjæm.»
Familien først
- Jeg valgte Rosenborg fordi det er hjemme. Her har jeg familien min og tryggheten min, sier han.
Mush tror den kongolesiske familiekulturen er sterkere enn den norske. Den største lykken han har er når han kan være sammen med familien. Moren, faren, den tre år yngre søsteren og de to fosterbrødrene. Familien i sin helhet er massiv, med en søskenbarnflokk på over hundre.
Mush har aldri angret på valget om å takke nei til Chelsea. Hvorfor skulle han det? På Rosenborg-skolen fikk han utvikle seg som han ville, med familien rundt seg. På skolen var Mush så skarp at han tok niende og tiende klasse i ett jafs. Alt han kunne løse, ble fort kjedelig. Men han har aldri blitt presset eller formant til å gjøre noe som helst. Drivet har kommet innenfra. Men det er en ting foreldrene hans har lært ham, og det er at hvis han først skal gjøre noe, så skal han gjøre det ordentlig. Kanskje er det derfor han står igjen på treningsfeltet og terper på avslutninger etter at treningene er ferdige.
Besteforeldrene til Mush startet opp en av de største menighetene i Kongo. I likhet med resten av familien er også Mush kristen. Men det er viktig for ham å få frem at troen er selvvalgt.
- Det er så mange som tror at du blir presset inn i det, men sånn har det i alle fall ikke vært for meg. Jeg døpte meg da jeg var 15 år gammel og det var mitt valg.
Her i Norge er ikke kombinasjonen tro og fotball så utbredt, men lenger ned i Europa er det noe helt annet, mener han. Selv om det ikke er så mange som bærer kors på banen til daglig som Mush gjør, har han aldri opplevd å bli harselert med av den grunn. I Rosenborg-garderoben er takhøyden for diskusjoner stor. Rettere sagt: Alt skal diskuteres, for diskusjonens skyld.
- Pål André Helland er den som fyrer opp diskusjonene, mens Jonas Svensson forsøker seg på det samme, men han blir så hissig at han bare må gi seg, ler Mush.
Inspirert av onkel og bror
En av Mush sine største inspirasjonskilder utenfor fotballbanen, er onkelen Denis Mukwege. Den prisbelønte legen og gynekologen som har spesialisert seg i å behandle kvinner som er blitt voldtatt av Rwandamilitsen i Kongo. Mukwege har blitt nominert til Nobels fredspris flere ganger.
- Han fortjener den prisen, med den faren han utsetter seg for. Vi har trodd at han skulle vinne flere ganger, sier Mush, som har litt å slekte på. Faren er ingeniør og moren jobber i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Utlendingsdirektoratet. Men det er verken medisin, ingeniørfag eller integrering Mushaga Bakenga vil jobbe med når han en gang gir seg som fotballspiller.
- Jeg har lyst til å jobbe med noe kreativt innen markedsføring og ledelse, den kombinasjonen der. Enten bygge opp noe sammen med noen eller starte noe helt nytt alene. Jeg studerer faktisk til bachelor i Sport Management ved Høgskolen i Molde ved siden av fotballen i dag, sier han.
Mush er kjent for å si det han mener uten blygsel og han følger med på det som skjer rundt seg. I det siste har det også blitt ekstra viktig for ham å orientere seg i det politiske landskapet.
- Nå er jeg nødt til det. Fosterbroren min Leon er nestleder i AUF Trondheim. Jeg er så stolt av ham. Han har nok fått opp den politiske bevisstheten min et par hakk. Jeg følger nøye med på det som skjer med presidentvalget i USA nå. For et show og for en komedie! Først trodde jeg det bare var en spøk, men nå har jeg skjønt at det er alvor. Jeg håper bare det ikke blir en fyr som stikker av med seieren …
Mistet bestekompisen
I januar 2012 valgte Mush å gå til belgiske Club Brugge. Det var starten på en fireårsperiode preget av utlån, lite spilletid og lange skadeopphold. Selv sier han at han har trengt disse fire årene.
- Jeg har vokst veldig, blitt en bedre person og en bedre fotballspiller. Jeg har også lært mye om fotballverdenen, lært at det er en syk, syk verden som folk flest ikke har peiling på. Du ofrer mye og går gjennom utrolig mye, sier han.
De siste fire årene har det vært mye av både oppturer og nedturer for Mush. Det handler om å være kynisk. Alle jakter den samme drømmen og det er den som vil ha den mest som får den. Svingningene i tilværelsen de siste årene ville kanskje virket mer negativt inn på en annen person, men ikke Mush. Han har naturlig selvtillit, og ikke av den typen som får en til å brekke seg. Det er noe pålitelig ved hele måten han fremstår på. Noe breialt som er dysset ned av noe annet. Familien hans har lært ham at han skal nyte den han er til fulle. Samtidig er det et par hendelser som har satt alt annet i perspektiv, som har gjort fotballnedturene til knapt merkbare krusninger på vannflata.
Det å ha opplevd krigen i Kongo er en av de tingene. Men i fjor skjedde det tøffeste Mush har vært gjennom så langt, da bestekompisen Gregory Mertens plutselig falt om på fotballbanen med hjertestans. Tre dager senere døde han.
- Det var fryktelig tungt og det er det fortsatt. Jeg tenker på ham hele tiden. Han skulle egentlig ha besøkt meg to uker etter og skulle vært forlover i bryllupet mitt. Hjertet hans bare stoppet, sier Mush.
Det irriterer ham å tenke på at Mertens gikk gjennom tester som ikke fanget opp noen uregelmessigheter i hjertet hans. Det plager ham.
- Han snakket om at han gikk og kjente på noe, men siden testene var fine, så slo han det fra seg. Kort tid senere, så døde han bare, sier Mush oppgitt. Troen har hjulpet ham gjennom tapet av kameraten, men grensen for å finne mening i noe, er så totalt overskredet når en ung mann dør på den måten. Det er bare meningsløst og sånn er det.
Bom-bom-Bakenga
En annen Hallset-gutt som har betydd veldig mye for Mush, er Steffen Iversen. Steffen var mentoren hans gjennom hele ungdomstiden. Han var den Mush spurte om råd før kamp, den han fikk passet sitt påskrevet av om han gjorde noe galt, men selv da lå det mest kamuflert omtanke bak.
Da Rosenborg spilte Champions League playoffkamp mot FC København i 2010 skled Mush da han skulle styre returen fra Rade Pricas stolpeskudd i mål. Etter det har han fått høre det.
- Steffen nynner bom-bom-Bakenga hver gang jeg møter ham. Han er en ordentlig ertekråke, men jeg har da stort sett alltid noe å slå tilbake med. Steffen er bare herlig, sier Mush.
Han er veldig klar på at han er på rett plass nå, det er her han hører til. Da Mush i fjor ble utleid fra Club Brugge til Rosenborgs erkerival Molde, gikk det i svart for enkelte Rosenborgsupportere. Mush ble kalt en Judas og det som verre er, men det mange ikke visste den gangen, var at Mush forhørte seg om muligheten for å returnere til RBK først. Da han fikk nei derfra, gikk turen videre til Molde og et opphold med lite spilletid under Solskjær. Sist vår var Mush så oppgitt at han sa rett ut at oppholdet i Molde ikke kom til å vare hvis det fortsatte slik. Likevel gjør han ikke annet enn å glise det brede gliset sitt da han får spørsmål om tiden under Solskjær.
- Jeg er veldig glad i Ole og tror ikke folk skjønner helt den greia der. Jeg husker da jeg var liten og åpnet Boing-magasinet med Ole på midtsiden. En nordmann i United, det var stort for meg, sier han. Forholdet til Kjernen har han heller ikke noe å utsette på.
- Forholdet til Kjernen er og har alltid vært bra. Jeg fikk en magisk velkomst da jeg kom tilbake fra Molde. Det med hetsen er over og forbi nå. Jeg er ikke en sånn som bærer nag og tenker dystert, jeg legger ting bak meg. Jeg er en optimist.
Det tapper en bare ikke å være det, mener han. For Mush finnes det ingen feil side av sengen å stå opp fra. Han er oppdratt sånn. Både moren og faren er optimister, så da er det vel naturlig at han også er blitt slik, tenker han.
- Folk sier jeg er en gladgutt. Sånn som da vi tapte mot Apoel i den første kampen den 27. juli. Eller, nei, vent litt. Vi tapte jo ikke! Det bare kjentes som et tap, hehe. Men da tenker jeg alltid, «om noen dager venter neste kamp». Jeg står ikke fast i dårlige resultater.
Orden på kroppen
Nå har Kåre Ingebrigtsen og Mush en felles plan som Mush gleder seg til fortsettelsen av. Han skal få orden på kroppen sin etter alle skadeoppholdene. Han har måttet være mer forsiktig ute på banen den siste tiden, det legger han ikke skjul på, men han håper han er på topp igjen på nyåret. «Mush-chippen», signaturen hans på fotballbanen, er et velkjent begrep blant Kjernen. Det er chippene over keeper han er mest kjent for, men det er også avslutningene som er hans største utfordring.
- Presisjonen må opp. Det er derfor jeg står igjen etter treningene og terper for meg selv. Men chippen, den funker bra. Jeg har finpusset på den så lenge, så jeg må nok holde meg til den, sier han.
Mush er veldig dedikert, men han er ikke helt Cristiano Ronaldo heller, selv om han holder seg unna sukker og ikke har drukket brus på flere år. Melkesjokolade med Oreo klarer han ikke helt å slutte med.
Tiden som ikke går med til trening, måltider og hvile, bruker Mush sammen med fine folk eller i sofaen foran tv-en. Der praktiserer han sin egen form for mindfulness.
- Jeg ser på alt mulig. Suits, Game of Thrones, Empire, Fresh Prince of Bel-Air. Pappa sier «Mush, du kan bare skru på tv-en du, så er du borte», hehe. Jeg er stor basketfan og har faktisk vært i USA og sett livekamper. Jeg ser mye heller basket enn fotball på tv. Det kan faktisk bli litt for mye av det gode. Jeg klarer ikke å se fotball uten å analysere, forklarer han.
En annen lidenskap som oppsto i Molde, men som han presiserer at ikke vokste frem av lediggang, er bowling. Sammen med noen av lagkameratene starta Mush en egen bowlingklubb. I disse dager venter han faktisk på å få favorittkula hjem fra Molde. Rekorden hans er på respektable 246 poeng. Men der også må presisjonen opp.
- Det svinger altfor mye. Jeg er heldigvis litt mer stabil på fotballbanen.
Drømmer om the double
Det er så mye han ser frem til, så mye som skal vinnes. Om han vil bli i Rosenborg resten av karrieren, det blir for uoverskuelig, for langt frem. Men han har kjøpt seg hus på Leirvoll, slik at han er i nærheten av både Lerkendal og familien på Byåsen. Om ti år håper han at han har en egen familie å dele huset med, men han vil ikke snakke om kjærligheten. Det planlagte bryllupet ble det ikke noe av. De som vet de vet og de som ikke vet, trenger ikke å vite. Det er alt han har å si om saken.
Kjærligheten til Trondheim og Trøndelag er han ikke like ordknapp om.
- Jeg har slått meg ned her for å bli. Trønderne er åpne og rause mennesker. Det er her jeg er vokst opp og har universet mitt. Trondheim blir mer og mer storbyaktig og har den spesielle sjarmen. Men været er akkurat det samme som da jeg dro, like håpløst. Hehe.
Han sier at motivet hans for å slå tilbake er å nyte livet her og nå og ikke skyve det foran seg. Men han er likevel klar på en ting: Han har kommet tilbake for å vinne. Ligaen og cupen. Men et nytt AC Milan-scenario fra 1997, det har han vanskelig for å se for seg.
- Folk må slutte å sammenligne oss med Rosenborg-laget som var for 20 år siden. Både tempoet og spillerne i dag er mye bedre.
Har du fått med deg portrettene av disse RBK-profilene?
Pål André Helland: Tre timer før kamp fikk han en telefon. – Broren din er skutt.