Coruscant er den planeten i Star Wars-universet som er dekket av skyskrapere. Hele planeten er en by. Det blir sagt at det er denne metropolen som driver galaksen fremover. Ikke så rart, kanskje, at det er nettopp denne assosiasjonen som dukker opp idet jeg flyr over det vesteuropeiske territoriet.

LES TANKESTREIF OM: Da journalisten ble tatt for å stjele sin egen bil

For langt under meg der nede er landskapet delt inn i et rutenett av åkerlapper. Det er ikke en aldri så liten skog å se. Bare åkre, mindre tettsteder, veier og byer. Jeg tenker på studietiden på Dragvoll. Da diskuterte vi hvordan det var mulig å plassere et universitet i en kornåker, i motsetning til plasseringen av universitet i europeiske byer, omgitt av arkitektur, kafeer og kunst. For det er unektelig mer inspirerende å spasere gatelangs i Oxford, bli fortalt at i denne bygningen bodde astronomen Edmond Halley som oppdaget Halleys komet, enn å se rett ut i en åker.

I studietiden lengtet jeg desperat etter et urbant miljø. Naturlig nok. Det føltes direkte naturstridig å dra fra byen hver dag og ut på landet. Der, i et kunstig miljø konstruert kun for studenter, skulle vi lære hvordan samfunnet var satt sammen.

Men nå er det som om det urbane genet har blitt skrudd av. Nå er det nettopp stillhet og en fjellrekke med snøkledde topper som tiltrekker meg mest. Mens jeg tidligere kunne føle frihet midt i Oxford Street i London, er det nå en følelse av klaustrofobi som slår inn. Og som om ikke det var nok, på nattbordet ligger det to bøker. Den ene handler om trærnes hemmelige liv. Den andre om bienes historie.

Heldigvis er det ikke et tegn på aldring, skal jeg tro den kognitive psykologen David Strayer. I TEDx talks sa han i desember i fjor at mennesket tilbringer i gjennomsnitt ti timer foran en skjerm om dagen og mindre enn 30 minutter ute i frisk luft. Dette stresser hjernen, og minsker vår evne til kreativ tenkning. Han gir samtidig en oppskrift på en slags mental «hjernevask». Er du i pakt med naturen i to til tre dager forbedrer du evnen til kvalitativ tenkning. Allerede etter én dag blir du bedre i stand til observere små detaljer i landskapet du beveger deg i.

Det er vel og bra, sier en venninne, men det beste med å gå på ski for meg er følelsen av frihet det gir. At jeg kan bevege meg fritt i landskapet. På ski i Bymarka kjenner jeg på akkurat den frihetsfølelsen idet jeg lager meg en ny løype inn i en skog og over en myr. Det er nesten som å sveve. Det er ingen begrensninger på tid. Ingen barrierer.

LES HER: Kvinner i akademia er noen pingler

Debatten går om hva som er de norske verdiene. Er det vaffelhjerter eller er det kanskje brunost? Jeg går med en iboende følelse av å bære med meg den norske naturen.

Så du denne? : Hvem gidder å bry seg om andres barn?

Før var det nærmest elementært å si at man leste «Markens Grøde» av Knut Hamsun når Dagens Næringsliv ringte for å få svar til sin faste spalte om hva du har på nattbordet. Her kommer det urnorske frem: «Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad».