Det starter med illsint bjeffing. En liten puddel, full av selvtillit, løper langs innsiden av gjerdet og glefser hissig mot den veltrente Golden retrieveren på motsatt side. Retrieveren er en bombehund, men den blir synlig skremt av den vesle krølltoppen. En politimann trekker retrieveren med seg bortover mot nabohuset, en hvit funkisvilla i to etasjer.
Tema: Utenriks
Foran huset står flere uniformerte politifolk og sivilkledde sikkerhetsvakter. I begge ender av den korte villaveien har politibiler sperret adgangen. På fortauet stiller en voksende skare med pressefolk opp sine kameraer mens de speider etter Rodrigo Londoño, som kan ankomme når som helst.
Det ligger en viss spenning i lufta. Hvorfor har Rodrigo Londoño innkalt til pressekonferanse på så kort varsel? Skjønt, det er ingen som kal-ler ham Rodrigo Londoño. Han er mer kjent under sitt nom de guerre, eller «krigernavn», om du vil: Timoleón Jiménez. Alle i Colombia kjenner ham også under dekknavnet Timochenko, eller bare Timo.
Siden 2011 har Timochenko ledet geriljahæren FARC - den største av Colombias mange væpnede grupper, som på hver sin måte har bidratt til voldsbølgen som har plaget det søramerikanske landet i de siste femti årene. Det er som om man må ta et dypt åndedrag for å kunne ramse opp alle forbrytelsene Timochenko anklages for - og som han i flere tilfeller er blitt dømt for å ha begått, uten at han selv har vært til stede under noen av rettssakene.
Kidnapping, mord, opprør, rekruttering av mindreårige, tyveri, hærverk på eiendom, narkotikasmugling, utpressing, sammensvergelser, terrorisme. Gjennom årene er det blitt utstedt 117 arrestordrer på FARC-kommandanten, og hans portrett har prydet en rekke plakater av etterlyste terrorister.
For eksempel var det, ifølge en domstol, Timochenko som i 2002 sendte to menn til en kirke i byen Cali, der erkebiskop Isaias Duarte Cancino skulle gifte 105 par i en kollektiv bryllupsseremoni. Erkebiskopen var kjent for sine tordentaler mot all volden i Colombia, og spesielt i FARC sin delaktighet i blodbadene.
Nå skulle han straffes
Da Isaias Duarte Cancino var ferdig med å velsigne alle ekteparene, gikk de to mennene inn i kirka og skjøt ham minst tre ganger i hodet. Erkebiskopen døde før han rakk frem til sykehuset.
Det ble den himmelblå
Uten at pressen vet det har 59 år gamle Timochenko allerede vært inne i huset i en times tid. Han ankom sammen med sin langt yngre kjæreste og deres selskapshund, Winny, i en sølvgrå og skuddsikker firehjulstrekker som kjørte helt inn i garasjen før trekløveret steg ut. Nå står Timochenko oppe i andre etasje og kikker ned på ståheien i gata. Han tenner en sigarett og ber om en espresso med sukker. Winny følger sin herre oppmerksomt.
- Denne hunden er blitt berømt over hele Colombia, forteller Timochenko til Politiken, som har fått lov til å være med på innsiden denne dagen. Det er ikke som blodtørstig geriljaleder at Timochenko har turnert rundt i landet med Winny ved sin side, men derimot som presidentkandidat.
På vegne av FARC skrev han i slutten av 2016 under på en fredsavtale med den colombianske presidenten, Juan Manuel Santos. Avtalen innebar ikke bare at FARC skulle legge ned våpnene, men den velutstyrte hæren skulle også forvandles til et politisk parti. Geriljasoldatene skulle reintegreres i det colombianske samfunnet som ganske normale og ubevæpnede borgere.
I begynnelsen gikk det helt fint, sier den nestkommanderende i FNs fredsmisjon når vi besøker hans kontor et annet sted i Bogotá senere på dagen. Han heter Raúl Rosende.
- Vi har, som dere vet, hatt blandet suksess med våpenhviler rundt omkring i verden. Noen ganger holder de bare i noen timer. Våpenhvilen her gikk virkelig bra, tatt i betraktning at det har vært en lang konflikt og at Colombia er et enormt land med høye fjell og jungel hvor FARC var spredt ut over hele området. Det var kun noen få, mindre episoder, sier Raúl Rosende.
Problemene, som vi vil vende tilbake til snart, kom først senere. Selv om FARC har blitt et politisk parti, er navnet stadig det samme. Men FARC står ikke lenger for «Colombias revolusjonære væpnede styrker», men heller for noe i betydningen av «Folkets alternative revolusjonære bevegelse».
Og i stedet for kamuflasjeuniform har Timochenko i dag tatt med seg et utvalg av skjorter. En er turkis, en annen lys lilla. Han velger en himmelblå, og tar på seg en beige blazer over skjorta. Over brystlomma sitter FARCs nye logo - en rose med en rød stjerne i midten.
Timochenko blir ikke skremt av at fredsprosessen har stoppet opp.
- Jeg føler ikke så mye frykt. Jeg er bare trist, sier han, og setter seg ned ved et bord, med ryggen vendt mot vinduet. Dagens aviser har blitt lagt ut for ham på bordet.
Ute har den sølvgrå bilen blitt rullet ut av garasjen. Det er der pressekonferansen skal finne sted. Noen store plansjer blir satt opp bak et bord. «Ved fellesskapets kraft», lyder budskapet. Foran bordet blir det plassert en diger bukett med røde og hvite roser. Mest av alt ligner det noe man ville funnet i en begravelse.
Timochenko går ned trappa sammen med kjæresten og sikkerhetsvakten som følger ham som en skygge. De venter i et lite rom som er fylt med vannflasker mens pressen kjemper seg ferdig om plassen i den alt for trange garasjen. Kjæresten retter på Timochenkos hår.
- Denne gangen håper jeg at ingen kaster egg på deg, sier hun.
Det har skjedd flere ganger under valgmøter i det siste. Geriljalederen Timochenko, derimot, våget ingen å kaste egg på.
Det er nye tider.
Og så er det kjærligheten
- Vi forsøkte å finne et mer komfortabelt sted, men vi har ingen penger, sier Timochenko til journalistene som sitter på steingulvet.
- Seriøst. Vi prøvde å leie et annet sted, men folk stoler ikke på oss lenger.
Det med pengene er et viktig poeng for Timochenko.
Regjeringen har lovet å gi FARC valgkampmidler, men dette har ennå ikke skjedd. Først er det valg til Senatet og Kongressen, før første runde av presidentvalget braker løs 27. mai.
Timochenko klager over at FARC har problemer med å bli tatt på alvor som en politisk kraft, og at mange av hans møter med folk er blitt underrapportert. For eksempel det oppmuntrende møtet med 300 tidligere FARC-soldater i Quindío, stedet han stammer fra. Mange av krigerne har en fortid som bønder, og nå videreutdanner de seg innen landbruk, slik at de kan hjelpe området frem mot bedre tider.
- Det berørte meg følelsesmessig. Jeg tenkte at dette virkelig var noe Colombia har behov for, sier Timochenko.
For ikke å snakke om den «stimulerende» samtalen med den nåværende erkebiskopen i Cali, Dario de Jesus Monsalve Mejía, som arbeider hardt med forsoning og med å finne en fredelig vei til et nytt Colombia. Det er et uttrykk
Timochenko bruker igjen og igjen - «et nytt Colombia».
Erkebiskopen ga også en bibel i gave til Timochenko. En bibel han har tatt med seg i dag, og som han siterer noen vers fra med en messende stemme. Timochenko ble så glad for gaven, sier han, at han også sendte en bok i retur til erkebiskopen - om Marx og Engels og den menneskelige natur. Denne boken har mye til felles med bibelen, vurderer Timochenko.
- Begge bøker rommer en dyp tro på at det er mulig å vekke de positive verdiene i mennesket. Og så er det et annet element som er absolutt viktig: Kjærlighet. Kjærlighet er opprinnelsen til alt liv.
Langsom fremgang
Det er Raúl Rosende og resten av FNs colombianske fredsstyrke som skal holde øye med om fredsprosessen forløper som den skal. Hans lyse hjørnekontor er dekket av kart over de 26 områdene hvor tidligere FARC-soldater oppholder seg.
Under dataskjermen hans ligger en utskrift av en artikkel fra Washington Post. «Man kan kun beseire terrorister ved å prate med dem», står det i overskriften.
Etter våpenhvilen mellom FARC og regjeringen fulgte avvæpningen av geriljahæren. Den gikk også smertefritt, opplyser Raúl Rosende. Han vurderer at alle våpen som befant seg i leirene har blitt levert inn. Og det virket ikke som om det bare var gammelt skrot FARC var utstyrt med.
- Våpnene de leverte inn var av meget høy kvalitet. Det var ikke gamle, rustne saker slik man i noen tilfeller ser. Dessuten leverte de inn ammunisjon også. Det har vi ikke sett før noen andre steder i verden, sier Raúl Rosende.
- Det var første fase, fortsetter han.
- Nå er vi over i en mer utfordrende fase av fredsprosessen.
Den handler om å få de tidligere FARC-soldatene tilbake til det sivile livet, både sosialt og økonomisk. Målet er å forvandle deres tidligere leirer til landsbyer, og utstyre de tidligere krigerne med andre ferdigheter enn riktig bruk av våpen. Det går imidlertid langsomt.
- Det har vært forsinkelser. I noen tilfeller store forsinkelser. Det er regjeringens ansvar. Men noen av disse stedene ligger langt unna allfarvei. Steder hvor staten aldri har hatt en tilstedeværelse. Hvor det før var FARC, var det ingen stat. Ingen veier, ingen infrastruktur. Det er veldig vanskelig og dyrt å implementere noe der.
Og når staten ikke er der for å fylle tomrommet etter FARC, oppstår det et vakuum som andre geriljabevegelser eller paramilitære grupper hungrer etter å rykke inn i. Gruppene er ofte koblet opp mot kokainbransjen eller andre kriminelle virksomheter.
- Når en illegal gruppe erobrer et område, dreper de ofte de lokale lederne for å etablere og understøtte sin makt. Også FARC-medlemmer myrdes, sier Raúl Rosende.
- Det er ikke som i gamle dager, hvor konflikten sto mellom regjeringen og én væpnet gruppe. Nå har konflikten blitt desentralisert.
I de fleste områder går det imidlertid fremover, forteller Raúl Rosende. Noe landbruk har kommet i gang. Bakerier. Snekkerverksteder. Utdanning. Men FN kjemper hardt for å overbevise regjeringen om at FARC-folkene også må få noen stykker jord å dyrke på.
- Faktisk står det ingenting i fredsavtalen om at regjeringen skal gi jord til de demobiliserte. De glemte å ta det med. Til de fattige bøndene, ja, men det står ikke noe om FARC-medlemmene.
Tregheten har ført til at omtrent halvparten av FARC-soldatene har forlatt leirene. De reiser enten hjem til sine familier og forsøker å finne et liv uten krig på egen hånd, eller så blir de dissidenter. Eller desertører, som Timochenko kaller dem. Folk som slutter seg til andre geriljabevegelser, som for eksempel den såkalte «frigjøringshæren» ELN eller paramilitære grupper.
Den andre store utfordringen er den politiske integrasjonen av FARC. Raúl Rosende bekrefter for eksempel at det stemmer at regjeringen ikke har gitt partiet kampanjemidlene det har krav på.
- Er det en bevisst forsinkelse?
Raúl Rosende trekker pusten dypt, og besvarer spørsmålet med å trekke på skuldrene.
- Det er også mye byråkrati involvert. På alle kanter. Slik er det bare, sier han.
Jo, det går langsomt. Meget langsomt, konkluderer Raúl Rosende. Men Colombia har tross alt forandret seg. Siden FARC oppsto som en gerilja med forbindelse til Colombias kommunistparti på 60-tallet, har minst 250000 mennesker mistet livet, og ytterligere 60000 er savnet. Millioner har blitt drevet på flukt.
- For ti år siden var det krig. FARC var ikke bare en liten geriljagruppe. Det var en krig med artilleri og luftvåpen. I de berørte områdene var det et mareritt.
Et nødrop om fred
Tilbake til saken, lover Timochenko i den tettpakkede garasjen. Endelig forklarer han hvorfor han i all hast har innkalt til dette møtet, som han kaller en «internasjonal pressekonferanse».
- Jeg vet ikke om det er for sterkt å si det på denne måten, men jeg ønsker å sende et SOS for fredsprosessen. Vi ser hvordan sterke krefter i og utenfor staten arbeider for å få denne historiske og vakre fredsprosessen til å mislykkes. En fredsprosess som hylles i alle verdens hjørner, sier Timochenko.
Han forsikrer om at han selv har vært optimist, selv i de mest kompliserte øyeblikkene av fredsforhandlingene. Han har arbeidet utrettelig med å finne løsninger. Og det er heller ikke fordi han nå plutselig har blitt en pessimist.
- Men jeg føler at min gode vilje blir undergravd. At FARCs gode vilje blir undergravd.
Det er helt sikkert ikke president Juan Manuel Santos som svikter Timochenko. Santos har investert mye personlig prestisje i fredsavtalen, og mottok i 2016 Nobels fredspris for sin innsats.
For et par uker siden holdt presidenten en tale hvor han omtalte krigen mot FARC som en «offerfabrikk».
- Vi har satt en stopper for geriljakonflikten med FARC, og nå går vi i gang med en prosess som er enda mer kompleks, oppsummerte Juan Manuel Santos, som ikke har mulighet til å stille til gjenvalg i årets presidentvalg.
- Fra starten av har vi sagt at det er én ting å få riflene til å tie. Noe annet og langt vanskeligere er prosessen med å skape fred. Sårene leges ikke over natta. Fordommene, holdningene og hatet forsvinner ikke over natta. Det er et slit som jeg sammenligner med det å bygge en katedral. Det er murstein for murstein. Vi har nettopp begynt, og det ligger enorme utfordringer foran oss, sa Santos.
Ikke desto mindre savner Timochenko støtte fra Santos og hans regjering. Akkurat nå er det i stor grad valgkampen som piner FARC-ledelsen. Og den manglende støtten i prosessen som skulle forvandle FARC til et politisk parti. Sabotasje, kaller han det.
Timochenko sier at det verste er å slåss i et ulidelig «psykologisk klima» fordi hele verden hater dem og anklager dem for ting som ikke kan bevises.
Som for eksempel påstandene om at FARC har gjemt unna gigantiske summer som de har tjent på salg av narkotika og andre kriminelle aktiviteter opp gjennom årene. Som om de ikke var revolusjonære frihetskjempere, men simple «narkoterrorister», fnyser Timochenko. Eller «banditter».
- Vi har allerede levert inn det vi hadde. Nå lever jeg av det partiet gir meg, og staten har ennå ikke satt inn penger på vår konto. Den eneste tingen av verdi jeg eier, er denne klokka, sier han, og viser frem håndleddet sitt.
- Og det er ikke klokka jeg hadde under krigen, eller før vi underskrev fredsavtalen. Den klokka ga jeg bort. Nei, denne klokka har jeg fått av en venn. Og jeg har for sikkerhets skyld tatt vare på kvitteringen, som viser hvor han kjøpte den.
- Det fins ingen bortgjemte formuer. I FARC eide vi alt i fellesskap. Våpenet du hadde den ene dagen, måtte du gi til en annen den neste dagen. Vi hadde kun de absolutt grunnleggende tingene: To uniformer, et teppe, en hengekøye, et myggnett, noe plast, en tannbørste, talkum og av og til hadde vi også toalettpapir, men kun i de senere årene. Det var alt vi hadde.
Han avslutter pressekonferansen med et hjertesukk og ser sliten ut.
- Jeg føler at jeg løper ned en bakke. Og hvis jeg stanser vil jeg falle.
Hjertet svikter
Kanskje var det den feilen han begikk dagen etter pressekonferansen. Kanskje stanset Timochenko opp og falt?
I hvert fall ble han rammet av et hjerteinfarkt, og måtte kjøres til sykehus i ambulanse. Tre store blodårer var tettet av kalk, rapporterte legene. Og det er ikke første gang Timochenkos hjerte byr på problemer. Han har også problemer med lungene. Han ble operert, og operasjonen gikk som planlagt. Han må imidlertid holde seg i ro i lengre tid. 8. mars annonserte han at han trekker sitt kandidatur i presidentvalget. FARC stiller kandidater til nasjonalforsamlingen, men ingen ny presidentkandidat.
Timochenko ville uansett vært sjanseløs til å bli president. Men om hjertet tåler det, vil han og FARC likevel spøke i kulissene frem til valget i neste måned.