Tor og Gunnhild Singsaas synes det er naturlig å åpne bispeboligen for byens befolkning.

Dørene åpnes i anledning Trondheim Kammermusikkfestivals konsertserie «Hjemme hos». Det var Gunnhild som kom på ideen å stille bispeboligen til disposisjon, og Tor var ikke tung å be. Tirsdag 22. september, klokka 18.00 fyller de stuene med musikere og publikum, på et arrangement som er åpent for alle som har kjøpt billett.

– Det er et privilegium å forvalte Nidaros bispegård. Vi har på sett og vis et ansvar for å åpne opp slik at flere kan få del i den, fastslår han, og tilføyer at han synes det var ekstra koselig at det hele var Gunnhilds forslag. Biskopens kone, som hadde kort vei til jobben som fastlege da de bodde på Byåsen. Som slett ikke er noen urban type og som er svært mye alene hjemme på grunn av Tors jobbsituasjon. Men som likevel elsker å bo i Bispegata 1.

– Jeg er blitt veldig glad i dette huset og har lyst til å vise det fram. Vi ville aldri gjort det samme på Byåsen. Men når vi er så heldige å bo slik vi gjør her, må vi bruke det til glede for flere, smiler Gunnhild.

Stilling med bolig

At det er musikk som er anledningen, er ekstra stas. Faktisk, innrømmer Gunnhild, dukket ideen først opp da hun i fjor ikke fikk tak i billett til noen av «Hjemme hos»-konsertene under Kammermusikkfestivalen. I år er hun ihvertfall sikret plass når Nidaros bispegård får besøk av fiolinsupertalentet Joakim Rødbergshagen og pianist Mona Spigseth. I tillegg opptrer mezzosopranen Marianne Beate Kielland og en strykekvartett. Overskriften for konserten er «klassiske svisker».

– Dette er musikk vi selv koser oss med, så det blir alle tiders, smiler paret.

LES PÅ PLUSS: - Vi må ta imot dem som kommer

Det var i 2008 at Tor ble utnevnt til biskop, og ekteparet fikk en flytting med på kjøpet. Selv om de visste at dette bare skulle være hjemmet deres for en periode, føltes det raskt som hjemme, er de enige om. Huset følger stillingen som biskop og har gjort det siden 1956, da biskop Fjellbu tok initiativ til en mindre prangende bispebolig enn det store huset dagens trondhjemmere kjenner som den gamle musikkskolen eller Café Ni Muser.

– Denne nye bispeboligen ble besluttet lagt ved det gammelt huset på Marinen som var kjent som «raubua», og fikk i sin tid en arkitekturpris for den gode tilpasningen til eksisterende bebyggelse, forteller Tor Singsaas. Deler av boligen var biskopens kontor, med forkontor og arbeidsplass for flere ansatte. I dag er mottakelsesrommet gjesterom og hjemmekontoret mest for syns skyld. Biskopens kontor er i Erkebispegården. Hjemmekontoret er forøvrig husets mest sakrale rom, med et gotisk spissbuevindu mot Nidarosdomen, og hele bisperekka opptegnet på den ene veggen. Fra Grimkjell og Sigurd, som var Olav den helliges samtidige rundt år 1030, til Tor Singsaas. Vi får tro det ikke er et frampek om bispedømmets undergang at Tor fyller den siste, ledige plassen på veggens navnerekke. Her inne står også en byste av døperen Johannes, slik vi kjenner ham i helfigur fra Vestfronten. I full størrelse. Han følger huset.

Postkort-utsikt fra alle vinduer

Bispeboligen er en kombinasjon av familiebolig og representasjonsbolig, og Tor og Gunnhild synes det er et privilegium å få bo her. Visst kan de savne nærheten til Bymarka av og til og har tenkt seg tilbake til eneboligen i Olav Duuns vei på Byåsen når pensjonisttilværelsen starter. Men foreløpig er de altså byfolk. Tor liker å være så nær at han kan legge fingeren på åra og kjenne pulsen på byen.

– Jeg har stor glede av å være en del av byens liv. Av å være nær begivenhetene, sier Tor. Boligen ligger med postkort-utsikt fra nesten alle vinduer. Gamle Bybro, Nidelven og Kristiansten festning. Marinen. Domkirkegården. Og selvsagt katedralen selv.

– Jeg har vært tilknyttet Nidarosdomen i nesten 40 år, og hele familien har et sterkt forhold til denne kirka. Det er fantastisk å få bo så tett på den disse siste årene av min yrkesaktive tid. For meg er selve nærheten til Nidarosdomen en egen kvalitet ved dette stedet, forteller Tor – og beskriver magiske juledager med huset fylt av barn og barnebarn og lyden av kirkeklokkene som ringer nesten kontinuerlig.

LES PÅ PLUSS: Uteromsidyll på Singsaker

Når storfamilien er samlet, er det flott å ha så mye plass som de store representasjonsstuene byr på. Til daglig kan det bli i største laget, særlig fordi Gunnhild er mye alene. For å skape en mer intim privatsfære, har paret innredet en liten dagligstue i andre etasje. Så kan spisestuen og den store hovedstuen spares til større anledninger. Men også dette er hjemmerom, innredet med private møbler som stort sett var med på flyttelasset fra Byåsen. Og det er disse publikum skal få sitte i under konserten.

Stuemusikk

– Vi tar i bruk sofaene og spisestuestolene og det vi har, og så skal vi sette inn ekstra stoler i tillegg. Jeg tror det blir plass til mellom 40 og 50 stykker, i hvert fall, sier Gunnhild, og tar oss med inn i spisestuen. Dette rommet er ett av parets favoritter, malt i en grønnfarge de «hadde med» fra Olav Duuns vei.

– Vi strevde litt med å finne den rette kombinasjonen av to grønnfarger på panelene her. Det var en tålmodig maler som gjorde jobben, ler de. Tanken var å gjenskape en grønnfarge de hadde hatt hjemme på Byåsen, som de likte godt. Det ble ganske mange prøvestrøk før de fant to farger som passet sammen og samtidig kunne tåle alt det grønne som kommer inn i stua gjennom store vinduer mot byens grøntarealer.

LES PÅ PLUSS: Byen er den nye grønnsakshagen

Spisestua ligger med tilknytning til både kjøkken og neste stue. Hovedstuen er prektig, med en stor, plassmurt peis, innebygde bokhyller, vakker himling og doble skyvedører inn til det som en gang var kontorfløyen. Det er også her inne pianoet har sin plass.

– Interiørmessig har vi jo ingen spesiell stil. Det er vel som hos folk flest på vår alder, en samling av møbler fra ulike epoker av livet. Så her er det selve huset som er staselig, altså, ikke møblene, understreker Gunnhild. Noen er nye, andre er gamle. Noen bærer på stolt historie, andre på hyggelige, personlige minner, som slitasjen i skinnsofaen på en utflyttet sønns faste plass.

– Og så er det nok blitt en del mer kirkelig inventar i løpet av de årene vi har bodd her, sier Gunnhild og Tor, og ser seg rundt. Ikonbilder, glassengler, figurer fra Vestfronten ... Joda, litt er det blitt. Over skrivepulten på hjemmekontoret henger et trehvitt skilt i treskurd, med et sitat av Søren Kierkegaard: At leve i evigheten og dog høre stueuret slaa.

Jo, det kan nok oppsummere mangt og meget ved biskopen. Men tirsdag blir nok stueuret overdøvet av kammermusikk.