Evnen til å kontrollere og beherske luftrommet er en grunnleggende forutsetning for at hær- og sjøstyrker overhode skal kunne operere.
I en kronikk i Aftenposten med den finurlige tittelen, «Et slag i lufta», går pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen til felts mot det vedtatte kampflykjøpet. Børresens hovedpoeng er at kampflyene vil bli gjøkunger som fortrenger hær- og sjøstyrker. Det er betenkelig mener han, fordi flyene ikke har noen militær egenverdi for Norge ettersom de kun bidrar til støtte for Hæren og Sjøforsvaret. Og skal vi tro Børresen, vil jo hær- og sjøstyrkene mer eller mindre bli borte. Det blir, hevder han, som å selge verdisakene i huset (Hæren og Sjøforsvaret) for å få råd til en innbruddssikker lås. En rimelig konklusjon på dette retoriske utsagnet må imidlertid være at kampflykjøpet er en perfekt investering. Døren til Norge er stengt for de med onde hensikter.
Vi bør ha råd til å holde oss med profesjonelle korps
Det er selvsagt ikke dit Børresen vil med sin argumentasjon. Han vil helst ha et annet fly enn F-35, og i et langt lavere antall. Det er det mulig å argumentere for. Men Børresens argumenter er høyst diskutable. Børresens hevder at kampfly ikke har noen militær «egenverdi». Historien viser imidlertid hva tysk luftherredømme betød i april og maidagene i 1940. Norske byer ble uhindret lagt i grus, og selv en bedre utstyrt norsk hær og marine kunne ikke ha hindret det. En av de grunnleggende erfaringene fra felttoget i Norge og frem til i dag, er at evnen til å kontrollere og beherske luftrommet er en grunnleggende forutsetning for at hær og sjøstyrker overhode skal kunne operere.
LES OGSÅ KRONIKK: Trondheim Spektrum på Øya er utredet lenge nok.
Men så hevder Børresen riktignok at Forsvarets hovedoppgave er å forhindre krig. Forsvarets krigsforhindrende evne ligger i første rekke i avskrekkingsevnen. Et anslag mot Norge skal koste mer enn det smaker. Det er det ingen uenighet om. Børresen argumenterer for kampflyets underordnede betydning for Forsvarets avskrekkingsevne. At et av verdens beste kampfly ikke har avskrekkingsverdi er en drøy påstand. Det er flere forhold som taler for det motsatte. For det første kampflyets evne til å slå ut mål både i luften, på bakken og på sjøterritoriet. Det andre er reaksjonsevnen og reaksjonshastigheten. I en situasjon der varslingstiden er nærmest ikke-eksisterende, er det Luftforsvaret som er vårt «førstelinjeforsvar». Det er Luftforsvaret som kan reagere raskt nok over lange nok avstander til å avverge krenkelser av vår suverenitet og integritet. Det er oppgaven til norske kampfly hver dag året rundt. Deri ligger flyets avskrekkingsverdi.
Ifølge Børresen burde mulighetene for allierte forsterkninger tilsi at Norge bør prioritere kampfly nederst. Kamp-fly har alliansen nok av, og de kan bringes inn hurtigst. Hærstyrker derimot er mangelvare. Det er i og for seg riktig, men resonnementet har en stor og fundamental svakhet. Det er luftforsvar som er garantisten for at vi faktisk er i stand til å ta imot forsterkninger.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Noen oljearbeidere er redde når de flyr helikopter
Det er dette som må være dimensjonerende for de luftkapasiteter Norge behøver, ikke om vi i løpet av en gitt tid i prinsippet kan hente inn allierte flyressurser. Uten luftoverlegenhet over flyplasser og havner som skal motta forsterkningene, vil nok våre allierte se det som militært svært krevende å sende inn forsterkninger, uansett hvilke styrker det er snakk om. Børresens argument om at amerikanske hangarskip vil i vareta denne oppgaven er mer enn tvilsom med mindre amerikanerne plasserer et hangarskip permanent i Norskehavet.
Børresens bekymring for et landmilitært vakuum i store deler av Norge er det imidlertid all grunn til å dele. Hæren ligger jo som kjent for alle praktiske formål i indre Troms og på indre Østlandet. Heimevernet utgjør det øvrige territorielle forsvaret. Langs store deler av vår lange kyst og korte grense mot Russland vil Sjø- og Luftforsvaret være avgjørende for å hindre fremmede styrker å tre inn på norsk territorium. Men verken fly eller skip kan, som Børresen påpeker, holde territorium over tid. Derfor er landmilitære styrker naturligvis viktige i forsvaret av Norge. Om Hæren blir større dersom Luftforsvaret blir mindre, er imidlertid diskutabelt. Politikkens vesen er mer sammensatt enn som så. Kampflyene er delfinansiert av øremerkede ekstrabevilgninger, og tanken om at innsparingen ved redusert antall fly vil tilflyte Hæren har i alle fall ingen automatisk kobling.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Kunnskapen må hentes hjem
Børresen synes å anta at Norge er tjent med et Forsvar som kan føre en langvarig strid foran kameraene til CNN og Al Jazeera for å mobiliserer verdensopinionen. Selv er jeg svært usikker på om dette scenarioet er å foretrekke. Men så er det da heller ikke våre preferanser som vil avgjøre en motstanders handlemåte. Svakheten hos Børresen er derfor at han synes å ha kun ett scenario for øye; en besettelse av et område i nord gjennomført over land.
Det er imidlertid en risikosport å velge strategier og forsvarskapasiteter for en ukjent fremtid. Studerer vi historien, vil vi bli minnet om at våre antakelser om det nye kampflyets fremtidige oppgaver mest sannsynlig er feil. Behov og oppgaver vil være svært forskjellig fra det vi kan se for oss i dag. Jo lengre levetid flyene får, desto mer åpenbart vil dette bli. Vi bruker i dag våre F-16 på en måte som var utenkelig da vi mottok de første for vel trettifem år siden. Anskaffelsen av et fleksibelt fly, med kort reaksjonstid og evne til å slå ut mål både i luften, på bakken og til sjøs, fremstår derfor som militært fornuftig for et land med Norges topografi, omgitt av store sjøområder og med en liten og spredt befolkning.