Vi har hatt Bruce Springsteen på besøk og vil få ski-VM, men Trondheim og Trøndelag må sette seg høyere mål.
Jeg klarer ikke å tenke på noe større arrangement det er mulig å få til i denne utkanten av Europa, enn vinter-OL. Ikke minst fordi vi i den sammenheng ikke er en utkant, men selve navet i mye av vintersporten. 17. mai blir det avgjort om Trondheim får ski-VM i 2023. Etter det jeg erfarer går det mot en målfotofinish.
Trives best utenfor utenfor den organiserte idretten: På sjølstyr med pappa
Trondheim har mange «sikre» stemmer, men mangler litt på å ha flertallet. Planica har fordelen av å ha FIS-president Gianfranco Kasper i ryggen. Hvem klarer å øve mest påvirkning på tvilerne, Kasper eller Guri Hetland?
Noen sier det spiller mindre rolle om Trondheim får VM i 2023 eller 2025, men i mitt hode er VM i 2023 er helt avgjørende for om Trondheim kan gå helhjertet for en OL-søknad i 2030. Om det er dit man vil.
Jeg har lenge ivret for samarbeidet med svenskene. Åre og Östersund skal ha VM i alpint og skiskyting før vi skal ha VM i nordiske grener. De aller fleste anleggene er på plass.
Trøndelag kan få skøytehallen vi drømmer om og noen skikkelige ishaller for hockey og for eksempel curling. Vi får også oppgradert den utdaterte jernbaneforbindelsen blant mye annen logistikk.
Uansett blir det et rimelig OL i nært samarbeid mellom to nasjoner som droppet å søke for fire år siden, nettopp fordi kostnadene var for store. Hva er da bedre enn et spleiselag på et billig OL?
Jeg er litt redd Stockholm torpederer drømmen som de har gjort ved tidligere anledninger. Stockholm leker med tanken om å søke selv og nå er de nærmere enn før.
Etter at IOC lovet en støtte på åtte milliarder kroner til søkerbyene, har den lunkne byregjeringen i Stockholm, kommet litt på glid. Men fortsatt mangler Stockholm den brede politiske ryggdekningen som trengs for å gå løs på et så stort prosjekt.
Hvis Sverige, som den største vinteridrettsnasjonen som ikke har hatt OL, velger å søke stiller de sterkt. Generalsekretær i Sveriges olympiske komité, Gunilla Lindberg mener sjansen for et en svensk OL-søknad vinner flest stemmer i IOC er 80 prosent.
Hvis svenskene søker, kan norske OL-entusiaster bare legge sine planer på is. Vi er nærmest forpliktet til å stille oss bak naboens søknad, og med et svensk OL i 2026 blir det ikke et norsk i 2030.
Trondheims olympiske fremtid ligger kanskje i å rette blikket sørover, mot Lillehammer. Men har ikke de giftet seg med Oslo da? Nei, de har nok ikke det. OL-drømmen i Lillehammer er drevet frem av Gerhard Heiberg og næringsinteresser. Lillehammers politikere står ikke så helhjertet bak dette luftige prosjektet, etter det jeg erfarer. Luftig er prosjektet i den grad at det er på grensen til utopisk.
De vinner nok bred norsk oppslutning med øvelser i Bergen, Stavanger, Trondheim og kanskje helt til Tromsø, men den sosialdemokratiske «alle skal med-tankegangen» vinner ikke gehør hos IOC. Da må andre søkere ha fint lite å fare med.
Aksen Trondheim – Lillehammer, kanskje også med Oslo, vil ha større sjanse for å vinne frem. Fortsatt er det slik at de fleste anleggene er på plass.
Konfliktene øker i barneidretten
Vi kan skape et «rimelig» OL, i hvert fall i forhold til Stockholm som må bygge det meste fra bunnen i en landsdel som bare unntaksvis har snø nok i februar.
Vi har anleggene, frivilligheten, kulturen og klimaet, men trenger et velfungerende idrettsstyre før vi kan søke.
Det beste vi kan håpe på er at Stockholm får angst for kostnadene. For eksempel høres hoppbakker som skal nedskaleres etter OL, helt vilt ut i mine ører.
Hvis svenskene skjønner dette og Trondheim får VM i 2023, er det bare å løfte blikket mot det største Trondheim kan oppnå.