«Gratulerer med dagen, kjære.» Jeg glipper med øynene. Hornmusikken fra byen fjerner enhver tvil. Det er 17. mai.
Så får jeg øye på den. Bunaden. Dette er dagen da magen skal være fengslet i bunadisolat under ullstakk, håndbrodert smertebelte og et topphemmelig «hold-in» strømpekorsett. Og så skal det synges med magen. Akkurat som om det er mulig. Høyt og klart. Den perfekte nasjonaldrakten skal gi illusjoner av et veldreid Norge i et par bunadsko. Med et tekkelig brodert Sørland, sammensnørt Midt-Norge og et Nord-Norge som truer med doble kanonsalutter ved det første «HURRA». Og ironisk nok sammenfaller det med den eneste dagen i året du får spise så mye is og pølse du vil! Bunadsstoff er like tøyelig som en rustning av stål! «Jo, takk i lige måte», svarer jeg. Men gubben har allerede svinset av gårde.
LES OGSÅ: Pass deg så ikke bunadspolitiet tar deg
«Ja, for nå er dagen her som vi har lengtet etter … tamtamtamtam-ram-tam, ja for DET er BRA!» Han vet å legge trykket på de rette ordene, selv om takt og tone er utenfor enhver musikalsk sjanger. Det er mannen i mitt liv som tonedøv, men begeistret, setter den musikalske standarden for dagen.
Han står stivpyntet fra livet og opp. Steker eggerøre. Bunadssølvet blinker i knappe-hullene og bunadskjorta står av seg selv som bare nystrøkne linskjorter kan. Det er for øvrig det eneste som står. Lett for enhver å se, faktisk. For fra livet og ned er der ikke tekstiler. Foruten ullsokkene, da. De er offwhite og i flettemønster og trukket godt oppunder knehasene.
LES DEBATTINNLEGGET: Vi føler at 17. mai er en inkluderende dag
«Hva med bukser?» spør jeg nølende. «Vil ikkje søle æggerøra på bunadbuksa», - kommer det fra finnmarkskokken. «Nettopp …» for skjorta vasker seg jo sjøl …
Her nede på kjøkkenet er stemningen upåklagelig. Det skjæres fine skiver med ørret. Eggerøren er perfekt. Voksne og barn nyter sin 17. mai-frokost i rolig, majestetisk vennlighet. Skåler høytidelig i melk og krydderte og deler forventninger til dagen. Barna skal møte til barnetog klokka …. Skitt!
Klokka har gått fra oss. Og vi har et barnetog å rekke! To faktisk. To unger. To tog. Nå er freden brutt. Det ropes og kjeftes. Flagg, søljer, forkle og hårstrikk skal på riktig kropp og på riktig hode. Det skal tisses. Far sjekker termometeret ute og mor brøler: «AV med ulla! Værskifte, – det blir varmt! Her er bare en bunadsko! Der raknet strømpebuksa. Hvor er mobilen min?! Noen MÅ gå tur med bikkja!!» Til slutt drar mor med seg hele smykkeskrinet og sminkekofferten inn i bilen. Det ser ut som et sigøyner-slag i full utrykning der far kaster bilen ut i trafikken mens søljer, jakker, sløyfer, sminke og flagg sendes rundt i kupeen. Det er familien Engedal som skal feire nasjonaldagen.
Både stemningen og trafikken blir tettere ettersom vi nærmer oss sentrum. Mascara legges i mørke lag. Baksetet er tårevått, far maner fram om at på selveste nasjonaldagen må man planlegge ned til minste skjorte-mansjett. Mor ønsker seg til nærmeste fjelltopp. Bilkøen står og den lille familien nærmer seg et kollektivt nervøst sammenbrudd.
Stemningen i bilen er nær bristepunktet. Blodet freser forbi trommehinna under høyt trykk. I mitt indre sender jeg en stille bønn opp til Vårherre om han ikke bare denne ENE gangen kan holde av en ørliten parkeringsplass. Til oss. Også denne nasjonaldagen henger ekteskapet i en tynn tråd. Klokka nærmer seg barnetog …
Og så … Der! En ledig plass! Ulovlig, ja. Men ledig! 4 velsigna meter ledig space midt i sentrum! HURRA og rett og slett HALLELUJA for 17. mai! Takk gode Gud for parkeringsplass og fedreland! Byen myldrer av feststemte borgere i rødt, hvitt og blått. Nå er det bare å følge strømmen. Dragsuget tar oss gjennom byen. Jeg flyter med, roper litt spakt hurra. Er ennå preget og medtatt. Veiver forsiktig med flagget. Nasjonalfølelsen kommer sigende.
FIKK DU MED DEG DENNE? Lite slår en god nabokrangel
Så går vi der. Med barna godt plantet i hvert sitt tog. Vi kom oss gjennom årets største prøvelse. I år også. Jeg kikker opp på Tryggvason-statuen på torget. Høyt hevet over 17.-mai-stress og ekteskapskriser, står han der, – Olav. I stoisk ro. Feirer sin 17. mai uten bilkøer, bunadskjorter med eggerøre, floker i håret og barnetog som går. Singel som han er, står han og venter på barnetoget som kommer. Der ligger forskjellen. For oss GÅR barnetoget. For ham KOMMER banetoget.
Og sånn kan man jo filosofere ett øyeblikk og to, – før en kjent hånd tar min. Han klemmer hånda. Jeg klemmer tilbake. For fedrelandet, ekteskapet og alle nasjonaldager vi har i vente.
Jeg kjenner bunadsrustningen presse på fra alle kanter. Og det er da han sier det: «Vil du ha en is, kjære? Du vet, dette er dagen du kan spise så mange du vil …