Ståle Kleiberg, Professor i musikk, NTNU

I en poetisk innstilling til livet er det ikke plass for skråsikre dogmer. Men det betyr ikke uforpliktende virkelighetsflukt og drømmerier.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Trur du på lyng? heter en konsert som har premiere under Olavsfestdagene i sommer. Musikken er av undertegnede, teksten av Helge Torvund. Spørsmålene har allerede begynt å komme: Hva ligger i tittelen Trur du på lyng? Har dette noe å gjøre i kirken? Mitt svar er et rungende ja, og heldigvis mener også Olavsfestdagene det. Titteldiktet er et av mange som enten er tonesatt og synges av Marianne Beate Kielland, eller som resiteres i mellom instrumentale satser av Andrea Bræin Hovig.

LES OGSÅ: Norges beste festival?

Lyset, stillheten, kjærligheten, døden, naturen og mere til er tematisert – ikke som abstrakte begreper, men som konkrete erfaringer tilhørende vår hverdag. Her er noen linjer fra åpningen:

«Eg opnar hendene seint

og viser verda at eg ingenting eig

Det finst glede og det finst sorg

og innimellom finst det små̊ glimt

av heilt alminnelege ting:

ein sporv, ein flamme, eit nikk

Dei mest på̊stå̊elege røystene

vert ståande i villreie

nå̊r lerka tek til å̊ syngja

som om ingenting er verkelegare enn song.»

Men så var det titteldiktet da, Trur du på lyng? Hva i all verden skal det bety? Slik jeg leser det, kan tittelen både forstås som et oppriktig spørsmål fra det lyriske jeg, og som en trassig kommentar til et spørsmål jeget selv er blitt stilt – et spørsmål à la dette: «Kva trur du på då? På lyng, kanskje?» Til det er svaret: «Kan du fatta kvifor/dei må spørja om tru?» [...] Her går eg med hendene opne/og rører ved lufta som stryk/langs kinna av svaler/Trur?/Snart er eg lyng!»

Vekten legges her på å åpne sansene og sitt indre «for noko ein aldri heilt har ord for» – altså ikke på (den rette) tro i form av ord som mer stenger enn åpner for erfaringen av mysteriet. Jeg vil kalle dette for en poetisk livsinnstilling – en måte å leve på, hvor verden er konkret, kroppslig og sansbar, samtidig som den er full av skjulte og overraskende sammenhenger.

Disse skjulte sammenhengene, korrespondansene som Baudelaire kalte dem, kan erfares av alle som vil, hvis man bare er åpen og sansende nok, og de kan uttrykkes med kunstneriske midler av den som behersker dem. Noen ganger kan de skjulte sammenhengene bringes frem i dagen. «Det finst ei stille/som fråværet av bier i januar», heter det for eksempel i en av de tonesatte tekstene – en ny måte å erfare både stillhet, insekter og vinter på. Andre ganger er sammenhengene noe vi mer aner enn klart ser, noe som kunstnerisk kommer til uttrykk ved at sammenhengene antydes eller delvis avdekkes. På denne måten fremstår verden som både ny, gjenkjennelig og gåtefull.

LES OGSÅ HÅKON BLEKENS INNLEGG: Kunst og demokrati

En poetisk livsinnstilling altså. Er det ensbetydende med uforpliktende virkelighetsflukt og drømmerier? Nei, tvert i mot! Det er jo nettopp ønsket om å erkjenne mysteriet, livets gåtefulle sammenhenger, som ligger bak en slik måte å leve på. Snakker vi her om religiøs erkjennelse? Ja, vil jeg si, men det kommer helt an på hvordan man definerer og avgrenser begrepet religion. Hvis begrepet forutsetter religiøse samfunn med fast tømrede og uomgjengelige læresetninger, så vil svaret være nei. Å støtte seg til ord som stenger mer enn de åpner, vil ikke være kompatibelt med en poetisk innstilling til livet, eller sagt på en annen måte: Religiøs erkjennelse basert på læresetninger er forskjellig fra erfaring av mysteriet hvor læresetninger ikke har noen plass. Det sistnevnte innebærer på ingen måte at man avviser religiøse tekster, men kun en dogmatisk måte å forholde seg til dem på.

I den poetiske livsinnstillingen jeg har beskrevet over, er det ikke plass for skråsikre dogmer. Undring og mysterium står derimot sentralt, og mysteriet kan altså erfares i vår hverdag. Nøkkelen ligger i å skjerpe kroppens sanser – lytte, betrakte, fornemme mer og på andre måter enn det vi vanligvis gjør gjennom vår tillærte måte å erfare verden på. Med en slik poetisk innstilling til livet vil mysteriet vise seg i det velkjente. Din og min hverdag blir rett og slett den viktigste kilden vi har for å kunne vinne innsikt i noen av livets gåter.