Alle pengene — og statusen - har gjort fotballens adel til utenomjordiske. Høye lønninger og en opphøyd status er hva mange mener at de fortjener, stor respekt også, enveis, men ikke krev at de gir noe av seg selv tilbake igjen. Det er kun på deres premisser.

Kun spørsmål om kampen

I spillertunellen etter kampene er det et morsomt skue. Som på Old Trafford tirsdag kveld, etter at Manchester United igjen, omsider, vant en fotballkamp. Måltørken ble brutt etter 404 minutters spill. Det er ufattelig lang tid for en klubb av en slik størrelse.

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport. Foto: NTB scanpix

Vi var ikke mange pressefolk som prioriterte, eller ble utvalgt, til å være på Old Trafford, for å se et formsvakt hjemmelag møte en helt gjennomsnittlig russisk motstander. Hovedlinjene var et presset hjemmelag som hadde fått kritikk for sin fantasiløse spillestil og en lagkaptein, Wayne Rooney, som lenge hadde fyrt av med løskrutt. Og knapt det.Før intervjurunden etter kampen kommer det en fra presseavdelingen til Manchester United ilende til og sier; «Kun spørsmål om selve kampen blir akseptert!»

Nederlenderen bare så på meg i tre sekunder, ikke hjertevarmt, og trampet så av sted.

Fair enough, men jeg tror ingen av oss hadde tenkt å snakke om klimaendringer, illegal innvandring eller økte sosiale forskjeller i England, med hverken Van Gaal, Jesse Lingard eller Wayne Rooney.

Wayne Rooney — som ikke hadde scoret i ti kamper på rad i Champions League - tok seg tid til ett intervju. Noen av oss (to stk) var så freidige å spørre om han kun ville stille opp for ett spørsmål til, kun en kommentar om det flotte målet hanscoret, men vi to fikk blankt nei fra klubbens lagkaptein.

Sirkusdirektøren

Fra vondt til verre.

Så kommer sirkusdirektøren himself, manager Louis van Gaal. Ser rundt på alle oss nyttige idioter med et kjølig, granskende blikk og gjør sitt første intervju. Deretter nummer to. Begge unnagjort på til sammen tre minutter. Tre forlengede arbeidsminutter for en mann som tjener titalls millioner som arbeidsleder for et av verdens største underholdningsselskaper. Han er klubbens fremste selger av et produkt som er totalt avhengig av kundene legger igjen milliarder av kroner for å få regnestykket til å gå i pluss.

Så starter tullballeriet som manageren er så kjent for, eller det ekstreme markeringsbehovet som det også heter. Nummer tre i rekken av nyttige idioter er en amerikaner fra selskapet Fox. Da svarer van Gaal; hvorfor skal jeg intervjues av Fox, jeg var i USA i sommer og det får holde....jøss, selveste Van Gaal, som beriket den jevne amerikaner med sin tilstedeværelse sist sommer. Det lever de nok lenge på "over there" vil jeg tro.

Van Gaal gikk

Så prøver undertegnede seg, med et smil og sier; men du var ikke i Norge i sommer så kanskje jeg kan få stille to spørsmål? Svaret fra Van Gaal var av det varme og imøtekommende slaget, eller helst ikke; hva gjør du her? Jeg svarte at jeg kom til Old Trafford for å lære av de beste og om jeg kunne få stille to spørsmål?

Nederlenderen bare så på meg i tre sekunder, ikke hjertevarmt, og trampet så av sted. Med pressemannen på slep. Mission done. Fotografer og annet personell ristet bare på hodet og lo av det hele. Jeg også. Det var mer morsomt enn skuffende. Har man levd en stund, så ser man det komiske i det.

Og jeg innrømmer det glatt, jeg er fortsatt glad i spillet på det grønne gressteppet, men jeg er stappmett av spillet og tullballeriet på utsiden. Jeg har aldri vært av dem som er en hengiven beundrer av andres status, jeg sjarmeres fortsatt av personlighet, ikke av andres titler og suksess.

Selvhøytidelig og null respekt

Mange aktører innen toppfotballen er i ferd med å vokse ut av sine egne sko. De er selvhøytidelige og med null respekt for at andre også har en jobb å gjøre. De er så dyrket, og får så enormt med oppmerksomhet på toppen av sine astronomiske lønninger, at de helt har mistet gangsynet.

Det er velkjent at spillere og managere boikotter journalister som er kritiske til prestasjonene deres. De tar det personlig. Fordi de er så høye på seg selv at de mener statusen deres skal gjøre dem uangripelige.

Kvelden skulle allikevel gi en god balanse. En ung og høflig Jesse Lingard, og ikke minst en lugn og sympatisk svenske, Pontus Wernbloom, tok seg tid til å svare på de mer eller mindre standariserte frasene en sportsjournalist stiller. Hvor godt et spørsmål er blir jo til syvende og sist avgjort av intervjuobjektet.

Etter seansen med Louis van Gaal i spillertunellen, så passerte jeg rommet hvor van Gaal hadde holdt sin påkrevde pressekonferanse. Og igjen hadde han fått kritiske spørsmål om lagets manglende kreativitet i det offensive spillet.

Stor avstand

På utsiden av rommet sto van Gaal, med den samme pressemannen som fra spillertunellen. Han pekte mot pressemannen med pekefingeren, i andres påhør, og gjentok flere ganger; det er din jobb å påse at jeg slipper dette. Hva nå enn det måtte være. For eksempel å unngå kritiske spørsmål?

I Norge ble det oppstandelse da pop-stjernen Justin Bieber forlot scenen, angivelig for at noen hadde sølt vann på scenegulvet.

Fotballen har også mange pop-stjerner, og de gjør også hva de vil når det behager dem selv de også.

Så spørs det hvor lenge dette kan fortsette. TV-selskaper som betaler milliarder — for tv-rettighetene som er med på å finansiere astronomiske lønninger - kan umulig fortsette med å bli avspist med lite eller ingenting fra hovedaktørene.

Avstanden mellom dem og alle oss nyttige idioter er allerede stor nok.

Jeg tror hverken Manchester United, Wayne Rooney eller Louis van Gaal hadde tatt skade av at de to sistnevnte hadde formidlet hva de følte etter seieren.

Tvert om vil jeg tro. Det hadde gagnet hele fotballproduktet. Og ikke minst dem selv.

Raushet gjør jo ingenting. Og det avvæpner kritikk. Noe å tenke på.

Sportslig hilsen Roar.

Hør Aftenpostens podcast her: