DRAMMEN: Verdenscupen har forflyttet seg til Norge. Russerne er sendt hjem. Sola skinner og Maiken Caspersen Falla tok en etterlengtet sprinttriumf.
Det nærmer seg sesongslutt, diskusjoner om landslagsuttak, om trenere skal fortsette og til slutt evaluering.
Eller, som det blir for norsk langrenn våren 2022:
Oppvask.
Utøvere langer ut mot ledelsen: Nå beklager sjefen
For uansett hvor mye skilederne hevder at stemningen er god, at utøvere og trenere snakker godt sammen, og at mediene har skylda for at mange av de konfliktfylte sakene har kommet frem den siste tiden, så er fakta dette:
Flere løpere gikk offentlig ut under OL med kritikk mot landslagsledelsen. Dette resulterte i støy som, i hvert fall for enkelte utøvere, kan ha påvirket prestasjonen.
Etter OL har mønsteret fortsatt, til tross for hvor mye landslagsledelsen har sagt at denne type meninger skal holdes internt.
Dagen før sprinten i Drammen gikk OL-vinneren fra 2018, Ragnhild Haga, ut med det som må betegnes som knallhard kritikk. Styrken var omtrent på samme nivå som Emil Iversens utbrudd under OL for noen uker siden.
Haga, som i likhet med Maiken Caspersen Falla også kom med kritiske utspill underveis i OL, pekte på manglende takhøyde og «bruk og kast»-mentalitet. «Hvem skal tørre å si fra om noe, internt eller eksternt, hvis det man blir møtt med er stillhet og vraking», skrev hun på Instagram.
Svært skuffende fra VM-sjefen i Trondheim
Før prologen torsdag formiddag gikk Thomas Helland Larsen ut mot kulturen og kommunikasjonen i Skiforbundet.
«Jeg har fått klar beskjed av landslagstreneren om å ikke lage noe «styr» ut av dette, men nå som flere modige utøvere har vært på banen med sin frustrasjon, ser jeg at det jeg opplever føyer seg inn i et mønster som ikke inviterer til hverken kommunikasjon eller motivasjon», skrev han på Instagram.
Etterpå kom Team Telemark-løper Sivert Knotten med kritikk av sviktende kommunikasjon.
I sum har det vært mange slike saker i toppen av norsk langrenn den siste tiden. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at alle som er misfornøyde har rett.
Hadde for eksempel Emil Iversen en god sak som forsvarte den knallharde kritikken under OL? Hvis det stemmer at han var utlovet plass på 15-kilometeren, men deretter ble fratatt den, så hadde han nok det. At han valgte å ta saken i offentligheten er imidlertid et sykdomstegn for det norske landslaget.
Røper ukjent skadedrama: – Veldig skuffende
Et lag med sterkt samhold og fellesskapsfølelse, med klare avtaler om hva som er greit og ugreit kommunikasjonsmessig, ville ha unngått all denne støyen i lagets viktigste periode. Her har løpere og ledere et stort forbedringspotensial.
Hva så med kritikken som kommer nå, fra Haga, Helland Larsen og Knotten, som reagerer på at de ikke ble kontaktet før ledelsen unnlot å ta dem ut i troppen til Drammen?
Har løpere utenfor landslaget for store forventninger til en landslagsledelse, som tross alt har en rekke andre oppgaver i en travel konkurransesesong? Spesielt nå som både koronaviruset og krigen i Ukraina har skapt mange uforutsette oppgaver, også for norsk langrenn.
Øverste leder Espen Bjervig mener at i hvert fall Haga har en sak. Han beklager at landslagsledelsen ikke tok kontakt med henne før vrakingen, etter et fem uker langt OL-opphold.
Noen saker er små, andre er større. Noe av kritikken fra utøverhold er fullt berettiget, andre deler i mindre grad. I sum er det imidlertid vanskelig å se annet enn at norsk langrenn har et stort kommunikasjonsproblem. Løpere og ledere evner tydeligvis ikke å snakke sammen og lage avtaler.
Klæbo-sjefen bekrefter: Har bestemt seg for fremtiden
Lederne gjentar til det kjedsommelige at diskusjoner skal tas internt, men dette er tydeligvis ikke forankret med utøverne.
Misnøye og kritikk blåses ut til offentligheten, innimellom på de verst tenkelige tidspunkter for norsk langrenn.
Spørsmålet lederne må stille er om de evner å kjenne på den reelle stemningen. Hva er de bakenforliggende årsakene til at utøverne velger å gå offentlig ut og ikke til sin leder, slik de oppfordres til?
For å si det på fotballspråket: Har ledelsen i norsk langrenn kontroll, eller har de mistet garderoben?
Resultatsvikten i OL bak de to største stjernene avslørte de sportslige utfordringene. Når det butter sportslig, kommer gjerne også øvrige problemer bedre til syne.
Et aktuelt spørsmål er om lederne evner å beholde perspektivet. Har de rådgivere som ser dem utenfra og som de lytter til?
Slett ingen vits lenger
Under OL ble det fokusert sterkt på at konfliktene var medieskapte, uansett hvor mye utøverne, med viten og vilje, sa sin tydelige mening. Etter å ha overvært intervjurunden til løpere og ledere i pressesonen i Drammen, er jeg sterkt i tvil om hele ledelsen virkelig innser problemene.
Ut fra alt som har strømmet ut til offentligheten de siste ukene, tyder mye på at oppvasken etter sesongslutt blir både brutal, ærlig og sannsynligvis vond for enkelte.
For norsk langrenn vil den sannsynligvis gjøre godt.