Vi trakk litt på smilebåndet da Aftenposten laget en dobbeltside med overskriften «Her skjønner legenden at rekorden vil gå opp i røyk» under ski-VM i Val di Fiemme for snart ti år siden.
Det var ikke slik vi husket henne som dronningen av ski-VM i Trondheim i 1997.
Opprørte russere blir værende i VM
Med en sky av sigarettrøyk rundt seg sto Välbe tilbakelent og fulgte Marit Bjørgens triumfer på vei til å bli tidenes mestvinnende. Välbe var i VM som russisk skipresident og landslagssjef.
Hun virket ufarlig. Hun kunne være lett å undervurdere.
Deretter har Välbe blitt en sentral skikkelse i internasjonal idrett.
Kvinnen som i 1997 opplevde at den dopingtatte lagvenninnen Ljubov Egorova måtte reise hjem i skam fra Trondheim, og som kom med uttalelsen: «Jeg ble så sint at jeg hadde mest lyst til å løpe inn på lugaren og skyte henne», ble i fjor som eneste kvinne valgt inn i FIS-styret.
Ovetsjkin bryter tausheten: – Ikke mer krig
Nå er det ingen grunn til verken å smile eller undervurdere Välbe, dem hun omgir seg med eller det hun og nasjonen hennes står for.
Sotsji-svindelen viste én side av Russland. Vladimir Putins invasjon av Ukraina en annen og langt verre.
Dette er tidspunktet for å innse at naiviteten har vært for stor, at tanken om dialog har vært fånyttes og at full isolering er det eneste riktige.
Dessverre.
Heldigvis har norsk idrett forstått det og erklært russerne uønsket for eksempel under den kommende Holmenkollhelga. Som Vesten ellers har lyktes godt med, handler det for internasjonal idrett om å stå sammen.
Norge kunne ha stanset galskapen. Vi sa nei
Det kommende verdensmesterskapet i fotball og Fifas holdning vil gi det aller tydeligste svaret på om idretten er samstemt.
Jelena Välbe, VM-dronningen fra Trondheim i 1997 og kvinnen VM-ledelsen brukte i kampanjen for å få et nytt VM til Granåsen for noen år siden, stilte på våren i fjor til valg for Vladimir Putins parti Forente Russland. Hun ble valgt inn i parlamentet, men valgte å gi fra seg plassen.
Välbe er kvinnen som har møtt til intervju med norske VG i t-skjorte med et digert portrett av Putin. Hun er leder for Aleksandr Bolsjunov, som etter OL-suksessen i Beijing ble forfremmet til kaptein i den russiske nasjonalgarden, som er direkte underlagt Putin.
Hun leder en russisk idrett, hvor ledelsen i helga sier de vil trosse Norges ønske om å nekte russerne deltagelse på de kommende ukes verdenscuprenn.
Trusler gjør at sikkerheten rundt Bolsjunov & Co. skjerpes i Lahti
Det siste vi hørte fra Välbe var et meningsløst raseri mot norsk media, etter en kommentar fra NRKs Jan Petter Saltvedt.
Hun satte i gang en boikott av norske medier på grunn av Saltvedts betimelige problematisering av sanksjonene i etterkant av Sotsji-svindelen.
Juks og bedrag, raseri mot kritikere og angrep som beste forsvar. Slik har de siste årene under Välbes ledelse vært i russisk skisport. Det Putin har satt i gang i Ukraina ligger på et helt annet plan, men linjen er den samme.
Putin fikk skinne sammen med utøverne sine i Sotsji-OL i 2014. Russland fikk skinne under fotball-VM i 2018. Selvbildet ble styrket, omdømmet forbedret. Det var klassisk bruk av idretten til å styrke sitt eget regime, sin egen posisjon.
Sportsvasking er det beskrivende ordet, som vi de siste årene er blitt godt kjent med.
Trondheims bruk av Välbe i VM-kampanjen bidro til å gi henne anerkjennelse. Verken jeg eller noen andre, etter hva jeg kan se, var kritiske til det den gangen.
Russland bryter OL-freden for tredje gang siden 2008
Nå fremstår både bruken av henne og mangelen på kritikk naivt.
Slik forholdet til Russland og russisk idrett har vært i en årrekke.
Sannsynligvis er det blitt slik fordi vi ønsker det beste, ønsker å se det gode i enkeltpersonene og håper at inkludering skal bidra til forbedring.
Det fantes dem som mente at Sotsji-skandalen burde ha gitt Russland langt hardere sanksjoner, deriblant full utestengelse fra fremtidige mesterskap.
Nå er det ikke lenger noen tvil. En langt verre grense er tråkket over.
Dessverre går det utover enkeltutøvere som neppe har gjort noe galt, men slik situasjonen er blitt, blir dette argumentet ikke tungtveiende nok.
De litt humørfylte sakene med Jelena Välbe har ikke lenger noen plass.
All idrettslek med russerne må være over så lenge det sittende regimet har makta i Moskva.