Den beskjedne unge mannen kom tirsdag ettermiddag spaserende inn på flyplassen i Tromsø. Sammen med agent, og inntil videre langt mer kjente Atta Aneke, vekslet han noen få ord med pressen før koronatest ventet.

Noen har sikkert hørt om denne agenten tidligere, kjent for betydelig større overganger enn den han kom til byen for å fullføre. Tirsdagens jobb er ikke Odion Ighalo til Manchester United, eller Jens Petter Hauge til AC Milan. Denne nyheten er like fullt viktig for TIL og alle som følger klubben – samt for spilleren selv.

Skepsisen er uansett til å ta og føle på. Og før noen tror jeg dermed setter en dom over spilleren før han har spilt ett eneste minutt, så handler dette ikke om det. Å avskrive en ny TIL-spiller før han omtrent hadde landet i byen ville være direkte urettferdig. Men heller om det faktum at jeg, og mange med meg, er miljøskadet av den manglende suksessen TIL har hatt med utenlandske spisser de siste årene.

Vi har alle de siste årene sett TIL presentere Sofien Moussa (2016), Slobodan Vuk (2017) og Brayan Rojas (2019) med påfølgende lovord. Fellestrekket for alle er at ingen av dem lyktes i Tromsø, og totalt sett kostet TIL mange millioner.

Moussa havnet på kant både med lagkamerater og trenere. Vuk skulle levere fra første dag, men var aldri i nærheten av å forsvare millionstempelet han fort fikk. Rojas ble i praksis gitt opp etter to seriekamper, og brukte resten av året på benken.

«Spissfabrikken TIL» er et uttrykk som i mange tilfeller knyttes til Tromsø på samme måte som Mack-øl, Rorbua, Ishavskatedralen og Fjellheisen. Ikke uten grunn. Sigurd Rushfeldt, Tore André Flo, Ole Martin Årst og Rune Lange har satt et uutslettelig inntrykk i TIL-historien. Vi skal heller ikke glemme kjente TIL-målscorere som Mike McCabe, Mostafa «Mos» Abdellaoue og Tryggvi Gudmundsson. Dermed er statusen satt, selv om disse profilenes opphold i TIL begynner å bli mange år siden.

Selv omtalte jeg for et drøyt år siden at spissfabrikken likevel ikke var død, ettersom Runar Espejord ble solgt til Heerenveen for rundt fem millioner kroner. Cirka samtidig ble Bryan Fiabema solgt til Chelsea for rundt seks millioner, etter å bare ha spilt fem minutter eliteseriefotball.

Alt dette er bakteppet og forventningene som ligger der når en ny angrepsspiller kommer til Tromsø. Ideen fra TIL-hold er at han skal prestere her, før han blir videresolgt til en betydelig sum om en sesong eller to.

Koronaepidemien har gjort at de fleste norske klubber ser internt i Norge i jakten på nye spillere. Mange tør ikke ta risikoen ved å se utenlands. Om ikke det norske markedet var vanskelig nok fra før, er det ikke enklere denne vinteren.

TIL har vært lenket til en rekke spisser, spesielt fra 1.-divisjon, der klubben har hatt tilhold. Noe som også forteller at TIL ikke kan lete på øverste hylle når en ny spiss skal hentes. Fra tidligere er det klart at Runar Espejords låneavtale i Tromsø kun går til midten av juli. Deretter er det uvisst hva som skjer.

Om denne overgangen er viktig for TIL, er den ekstra viktig for hovedtrener Gaute Helstrup. Han har i lang tid kjent til den, for oss andre, ukjente nigerianeren som ble hentet til Norge i 2017. Lillestrøm fikk han ikke til gjennom tre år, og i høst havnet Ebiye i HamKam. Dermed kan dette selvsagt være en uslipt juvel, som bare trenger rette omgivelser for å bli en viktig brikke, men de bakenforliggende tallene, attpåtil i norsk fotball, sier også tydelig fra at vi her snakker om ei høyst usikker gambling.

Uansett har Helstrup investert mye prestisje i dette kjøpet. Noe som raskere enn vi aner kan bli satt på prøve. Av rene spisser i stallen er det nevnte Espejord og Ebiye som er tilgjengelig. Med Espejord som det åpenbare førstevalget. Alle er kjent med at den tromsøværingen har et veldig høyt toppnivå.

Elefanten i rommet er likevel ikke til å komme utenom. Espejords skadeproblematikk har vært ekstrem de siste årene, og ingen kan dermed utelukke at det kan skje at Ebiye må tåle alt presset det medfører å være spiss denne vårsesongen.

Da må han, i motsetning til sine nylige utenlandske forgjengere, levere. Det kan selvsagt lykkes for TIL uten en spiss, men effekten en målscorende spiss har et på lag er ikke til å komme utenom.

Peter Kovacs avgjørende inntreden på Alfheim sommeren 2002 er et godt eksempel. TIL var halvveis i 1.-divisjonssesongen, og hadde hentet hjem Arne Vidar Moen, Steinar Nilsen og Bjørn «Bummen» Johansen etter nedrykket året før. Likevel så hovedtrener Trond Johansen behovet for å hente en målgarantist. Svaret kom i form av den ungarske spissen Peter Kovacs, som Johansen senere har beskrevet som avgjørende for at laget rykket opp igjen.

Bodø/Glimt tok sølv i 2019 med 54 poeng, i praksis uten å spille med en ren spiss. Før gullsesongen 2020 hentet de Kasper Junker, og endte opp med å ta 27 poeng mer.

En ting er at TIL har en ny politikk, når det gjelder spillerkjøp. Kortere trenerkontrakter virker også å være den nye hverdagen. Det forsterker tanken om at Gaute Helstrup, som har kontrakt ut 2021-sesongen, ikke har veldig god tid.

Vi vet alle hvilken jobb som står på spill hvis TIL ligger veldig dårlig an i august, og det må tas grep for å unngå nedrykk. En spiss med målteft, som Ebiye kan bli, vil hjelpe godt til å unngå det scenarioet. Her har Gaute Helstrup tatt valget sitt, og signert en spiller som fort får sentral rolle for hans egen fremtid.