Jeg bruker å si at regnestykket for at en spiller skal bli god er enkelt. Talent+trening+holdning gir en mulighet til å nå toppen. En mulighet. Nåløyet for å nå toppen av internasjonal fotball er nemlig uhyre trangt. For å ha en sjanse til å komme dit, må det å gjøre det ordinære byttes med det å gjøre det ekstraordinære. Fra tidlig alder.

La oss være ærlige. Elefanten i rommet handler om hva vi gjør i tidlig alder, mens barna er fra seks til 14 år, også definert som den motoriske og læringsmessige gullalder. Fra de er 14 år og oppover kommer de aller fleste av de aller beste inn i et finmasket system i klubb, krets og forbund som gjør at de blir godt ivaretatt. Godt nok? Nei, det blir det aldri. Men så godt at våre største utfordringer etter min mening ikke ligger der.

Mine hverdagshelter

Våre største utfordringer ligger i å trene mer, men først og fremst bedre, før de når denne alderen. La meg starte med å rydde et par mulige misforståelser av veien.

Foreldretrenere er blitt sett på som en ensartet gruppe og av enkelte blitt sett på som et hinder i norsk spillerutvikling. Foreldre eller frivillige som bruker tid og krefter gratis til barns beste, er uansett mine hverdagshelter. De er ingen ensartet masse. Noen er flinke, andre ikke.

Norges Fotballforbund hevder at den viktigste læringen for denne gruppen foregår i det uorganiserte spillet på løkka. Jeg er uenig. Den viktigste læringen er den som gir dem lyst til å spille enda mer på løkka.

En god trener for de yngste stimulerer nysgjerrigheten, lysten til å lære og til å mestre. Den gode treneren gir hjemmelekser som frister, fordi de ivrer etter å vise det frem på neste trening.

Må tenke nytt

Alle er enige i at å styrke kompetanse og status hos dem som trener de yngste, er viktig. Det pumpes ut læringsmateriale som er ment å hjelpe – og som hjelper. Det er likevel ikke nok. Jeg ønsker meg at NFF ansetter spillerutviklere i kretsene og sentralt som skal jobbe spesifikt med yngre spillere enn de gjør i dag. Det krever politisk vilje og nytenkning.

Fotball har en unik posisjon blant norske barn. Den posisjonen må ikke tas som en selvfølge. Den er under stadige angrep fra andre idretter, der barna opplever å få lov til å konkurrere med resultater, rangering og premiering. De som hevder dette ikke er forlokkende på de fleste barn, fortrenger trolig realitetene.

I fotball skal vi ha flest mulig lengst mulig og til å bli best mulig. Det er flott. Men for å nå det siste målet må vi tenke utenfor boksen fra de er små.

Instrumenter er greit

Ta de tre som hyppigst blir nevnt og gjerne tatt til inntekt for at vi gjennom nåværende system kan utvikle enere. Caroline Graham Hansen og Mats Møller Dæhli hadde jeg gleden av å følge fra de var veldig unge. Mats ble løftet opp et årstrinn, Caroline ble tidlig løftet fra jente— til guttefotball, før begge spilte for Lyns 94-lag. Martin Ødegaard er blitt god gjennom nitid terping med en dyktig og skolert far som viktigste hjelper, og ved tidlig å spille med og mot tre eller fire år eldre spillere.

Det er andre måter å bli god på også. Likevel: Det er ingen sikrere vei enn at vi våger å differensiere fra de er små slik at de beste spiller med og mot de beste oftere, under kyndig veiledning. Politisk ukorrekt og direkte utfordrende. Men det er i det samme samfunnet barn i samme alder konkurrerer i Idol og Melodi Grand Prix på TV, trener fem timer om dagen med topptrenere i turn eller øver fem timer om dagen på et instrument.

Motargumentet er at vi ikke kan se hvem som til slutt blir best. Det er en påstand som gjelder i mange tilfeller, selv om alle hevder å ha sett at Messi og Neymar kom til å bli gode da de var ti år. Få var i tvil om at Mats, Martin og Caroline hadde mye av det som krevdes tidlig.

Det er uansett ikke poenget. Det å gi flere en ekstra mulighet til å bli gode, bør ikke gå ut over andre. I Norge tenker vi ofte at det du gir én, må du gi alle. Jeg hevder at det er klokere å tenke: Det du gir én, skal være det som passer for ham.

Da gir vi barna også fotball før Facebook eller Farmen tar dem.