Det var neppe alle som fikk det med seg, men midt i EM-festen gikk det norske kvinnelandslaget på sin verste smell noensinne. Med Ingrid Syrstad Engen, Julie Blakstad og Lisa-Marie Karlseng Utland fra start, tapte Norge 7-0 mot Nederland.
Herrelandslaget har tapt tre av sine fire siste kamper og innehar 42.-plassen på Fifa-rankingen. Bortsett fra Bodø/Glimt, det eneste håpet vi har i herrenes to gjeveste europeiske turneringer, må lag som Rosenborg, Molde og Vålerenga ta til takke med tredje nivå – den nyopprettede Conference League.
Vi kan slå fast at det har vært bedre tider for norsk fotball, selv om vi har to av de aller største navnene internasjonalt: Dortmund-spiss Erling Braut Haaland og Manchester United-trener Ole Gunnar Solskjær.
Alt dette drukner uansett i EM-rusen, hvor det hver dag spilles fotball på internasjonalt toppnivå. Om vi ikke får se det hver dag, får vi i hvert fall høre det. Som turneringer ellers i året hausses kampene opp i forkant.
«Ja, dette er virkelig en indrefilet som venter oss denne kvelden», innledet NRKs Christian Nilssen, som kommenterte tirsdagens møte mellom Frankrike og Tyskland sammen med tidligere landslagssjef Egil «Drillo» Olsen.
Også Drillo hadde forventninger, særlig til Frankrike: «Jeg skjønner godt at de hausses opp til å være den aller største favoritten», sa han rett før kampstart.
Etter 45 sekunder kom Drillos første kritiske bemerkning:
- Litt overrasket over at de legger seg såpass lavt i utgangspunktet, franskmennene.
Tjue sekunder senere:
- Det er veldig halvhjerta. Det er ikke noe press å snakke om det der.
Etter fem minutter kom en bemerkning om det franske angrepsspillet, hvor Drillo forklarer:
- Prøver på tidlig gjennombrudd, de er ganske direkte i stilen Frankrike. Mer direkte enn tyskerne. Med direkte så mener jeg fremoverretta.
Det var slik Drillo for tretti år siden underviste en hel norsk befolkning og gjorde begreper som breakdown, gjennombruddshissighet, presshøyde og gjenvinning dagligdags. Parallelt ledet han Norge til to verdensmesterskap og andreplass på Fifa-rankingen.
Drillo fortsatte å se det franske forsvarsspillet med kritisk blikk:
- Litt forundra over den lave intensiteten i forsvarsspillet til franskmennene.
Etter et godt fransk angrep:
- Der ligna det littegrann, for en gangs skyld. Første litt skikkelige angrepet de har hatt.
I denne duren fortsatte det. For mange ble det for mye:
«Må være slitsom å kommentere en fotballkamp og utelukkende se feil, tabber, svake prestasjoner og «søplete defensiv organisering». Ingenting gøy å se her, nei», skrev Eurosports profilerte reporter Jonas Bergh-Johnsen på Twitter.
Han var en av mange som ytret seg kritisk og bidro til at Drillos blikk på kampen ble heftig debattert.
Drillo konkluderte mot slutten at kvaliteten på oppgjøret hadde vært «litt skuffende», verken mer eller mindre. Frankrike vant 1-0.
Når jeg lytter til en ekspert eller kritiker, ønsker jeg å høre hans eller hennes oppriktige analyse og mening. Enten det er en kunstkritiker, bokanmelder, politisk kommentator eller fotballekspert.
Når jeg hører Drillo, er det dette jeg får. Få her til lands har mindre behov for å opptre politisk korrekt, å følge strømmen. At han har sitt bilde på hvordan han mener fotball skal spilles, ligger naturligvis i bunnen. Det er kanskje ingen i Norge, noen gang, som har hatt slik ståltro på at hans tilnærming til fotballspillet er den riktige.
Denne kombinasjonen, en ekstremt tydelig plan kombinert med Drillos realistiske syn både på hva som var mulig og hva som foregikk på banen, gjorde en gang Norge til en av verdens beste fotballnasjoner.
Flere tiår etter Drillos landslagssuksess er det ikke lenger hans nøkterne tilnærming som kjennetegner fotballpraten. Vi blitt vant til at hver eneste fotballkamp hausses opp. Kanalen som sitter på rettighetene har et produkt som skal selges. En hverdagskamp i norsk eliteserie fremstilles som en cupfinale. Norske landskamper har voldsom betydning hver eneste gang.
Som kontrast til dette blir den tidligere landslagssjefens realisme herlig befriende. Jeg tror ikke Drillo opplever det som særlig «slitsomt» å vurdere en fotballkamp og gi sin ærlige mening, tvert imot.
Jeg tipper han elsker det.
Hvorvidt 90-tallets Drillo-fotball ville ha fungert i dag, i hvor stor grad verden har gått videre, er en annen sak. Det kan diskuteres på samme måte som Eggens 4-3-3.
Mens verden rundt har endret seg, snakker Drillo på samme måte som i 1993, da han basert på realisme og grundig analyse ba sitt norske landslag om ikke å undervurdere England i VM-kvalifisering.
Norge vant for øvrig 2-0 den gangen og gikk til VM. England ble igjen hjemme.
Også Drillo hadde store forventninger til Frankrike – Tyskland. Forventningene ble ikke innfridd. Det så han ingen grunn til å legge skjul på.
Det er hans ærlige innfallsvinkel, uten behov for å legge på ekstra farge, følge strømmen eller ukritisk hylle superstjerner på en EM-arena, som gjør ham til en berikelse i dekningen.
Kanskje hadde Norge som fotballnasjon gjort det litt bedre om flere hadde en slik tilnærming til fotballen?