Jon Anta Eira-Åhrén Reineier i Tjåehkere sijte, menneskerettighetsforkjemper og naturverner.
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Den siste uka har kommuner og fylker fått mange nye politikere, mennesker som alle vil være med å bidra til at alt skal vokse og utvikles. De har snakket om bærekraft og miljøvern, som om det er noe som bare tar «litt mer» av naturen å sette opp flere vindmøller, åpne opp for gruvedrift, fornye og utvide kraftverkene og strømkablene. Det snakkes om at vekst og utvikling er å finne nye måter å ta av naturen, som at den er en uuttømmelig kilde.

Jeg er en ung reindriftsutøver som verken har makt eller midler til å konstruere en sannhet og selge den slik at jeg skal bli rikere eller slik at den passer meg og mitt levebrød. Det jeg har, er arven etter mitt folk. Jeg har arvet kunnskap om hvordan beskytte våre rein mot farer og angrep, jeg har lært respekten for natur og naturkrefter. Jeg har lært at den eneste som fornyer seg selv, er naturen. Derfor må den ikke ødelegges og raseres.

I mitt reinbeitedistrikt har vi blitt tvangsflyttet. Hele bosetningsområdet til mitt folk ble lagt under vann da vannkraftverk i Namdalen ble realisert på midten av 1900 tallet. Det eneste jeg har igjen, er historiene fra de som minnes hvordan det en gang var.

Mitt reinbeitedistrikt har også mistet store områder til gruvedrift. Den ene gruven jobbes det nå for å åpne igjen, for å rasere og forurense mer natur. Natur på størrelse med opp mot 20 fotballbaner bare til gruveslam. I tillegg til alt dette, er det satt opp tusenvis av hytter, bygget milevis med veier og strømledninger, bare i våre beiteområder. Alle i vekstens og utviklingens navn.

Vi har prøvd å tilpasse oss og være fleksible til det storsamfunnet definerte som utvikling. Alle de inngrep som har skjedd, har kostet oss mer arbeid, mindre beitearealer og mer uro. Når naturen bygges ned, er det ikke bare reinens leveområder som innskrenkes, men også elgens, revens og bjørnens. Vi ser at naturen sliter, og vi sliter sammen med den. Klimaet endres, og ingenting følger de syklusene som før var forutsigbare og lesbare. Naturen har ikke mer å gi og har ikke mer leveområder å gi bort.

Jeg vet at de som nå har fått makten av folket, til å bestemme, vil jobbe for vekst og utvikling. Jeg vet at de som nå har fått makten av folket, til å bestemme, vil beslutte etter sannheter de tror vil gi vekst og utvikling.

Jeg spør meg hvem sin sannhet er det som legges til grunn på det grønne skiftets alter? Når penger rår over sannheten, har naturen og vi som vil bevare den, ingenting å stille opp med. Vi lever med naturen og av den, slik at den ikke ødelegger neste generasjons mulighet til å overleve. Vårt bidrag er å forvalte og beskytte naturen, mens de som sitter på makten har definert vårt bidrag som «å stoppe vekst og utvikling».

Jeg spør meg selv, hva er de med makt villige til å ofre for vekst og utvikling? Er de villige til å ofre et helt folk, en helt næring og en kunnskapsverden som fremtiden vil være avhengig av? Det virker slik, da det lyttes mest til de som har midler til å konstruere sannheter om vekst og utvikling. En vekst og utvikling som har sin pris, som naturen betaler. Og vi som lever av og med naturen, lider.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!