I sommer har vi utfordret våre faste bokanmeldere til å skrive om en bok de forbinder med sommerlesning og som betyr noe helt spesielt for dem. I dag: Maria Årolilja Rø.
Av årsaker jeg ikke helt ut kan forklare er sommerferie for meg synonymt med historiske romaner. Helt alene om å ha det sånn tror jeg ikke jeg er, med tanke på alle de historiske spelene som settes opp i den isfrie årstid. Kanskje er det fordi tiden oppleves på en annen måte? Når nettene er lyse og naturen oppleves som vennligere enn ellers, oppstår en følelse av tidløshet. «Skyggen over steinbenken», «Greven av Monte Christo», «Jeg elsket Tiberius» og «Egypteren Sinue»; alt dette er sommer for meg, like mye som lyden av taksvaler og lukta av nyslått gress. Men spør du meg om hvilket år jeg leste hver av dem, vil jeg ha problemer med å svare. Liv og lesing er parallelle tilstander, som ikke alltid kommer i berøring. Som dobbelteksponerte fotografier legger somrene seg over hverandre, og det blir umulig å skille det ene året fra det andre. Så når jeg skal velge en sommerbok, må det bli den ene som skiller seg ut.
Les om Fartein Horgars sommerfavoritt her:
Jeg leste «Renhetens pris» første gang for 20 år siden. Det var den siste sommeren jeg bodde på Studiehjem for unge piker ved St. Hanshaugen, for jeg var ferdig med å studere. I Oslo-sammenheng var det en kald sommer, selv på de fineste dagene kunne det plutselig skye over. Helt uten forvarsel ble det mørkt midt på dagen, et forspill til et tordenvær som aldri kom. Den siste dagen i juni inviterte jeg alle vennene som fortsatt var i byen for å feire bursdag. Lysene på bordet skinte vakkert på alle ansiktene rundt meg, et øyeblikk føltes det som om universet var i balanse. Men så slo skrekken inn over meg, for jeg var jo ikke som dem! Alle andre rundt bordet visste hva de skulle videre, mens jeg hadde fullstendig mistet retningen. Det eneste jeg kunne skilte med var en ussel sommerjobb. Til høsten hadde jeg ingen jobb, ikke noe sted å bo. Kort sagt ingen plan.
«Renhetens pris» utspiller seg i Spania i den voldsomme brytningstiden på begynnelsen av femtenhundretallet. Dronning Isabella og kong Ferdinand har akkurat jaget maurerne ut av landet, og med hjelp av kirken vil de nå stramme grepet om befolkningen. Fortelleren vi møter er en ung ambisiøs prest ved navn Salvadore de Crux. Han har fått i oppdrag å undersøke en hendelse ved et nonnekloster lenger nord i riket. En ung novise skal ha født et monster og så, en stund senere, stått opp fra de døde.
På landsbygda praktiseres en annen type kristendom litt på siden av det kirken står for. Og selv om Salvadore har stor boklig kunnskap, kommer han til kort med menneskene han støter på. Motsetningen mellom prestegjerningen og ambisjonene om å klatre i maktstigen til den spanske inkvisisjonen har laget en indre splid i munken, en sprekk i sjelen som gjør ham til en svært farlig person. Under dekke av å tjene en høyere sak blir han i stand til å utføre de forferdeligste ting.
Det er litt underlig at jeg dykket ned i en såpass dyster bok akkurat da. Vanligvis når livet går meg imot, liker jeg helst å flykte inn i noe hyggelig og enkelt. Men denne gangen var det kanskje litt befriende å få satt egne sorger i perspektiv. For i motsetning til nederlagene i mitt eget liv er det ingenting smått eller prosaisk med Bergljot Hobæk Haff. Her går det til helvete i den store stilen.
Verdensbildet som tegnes er i den mørke enden av skalaen, samtidig oppleves det som svært sant og presist. Som i en gresk tragedie handler alle personene etter sin natur og æreskode. På mystisk vis synes ikke romanen som en historie hun har tenkt ut og funnet på, det virker mer som hun bare har oppdaget den for oss!
Vigdis Moe Skarstein velger seg Graham Greene
Uten å ha lest Haff systematisk, har jeg inntrykk av en forfatter som alltid løftet blikket utover. I løpet av livet hadde hun åpenbart sitt å streve med privat, men med unntak av «Skammen», om oppvekst i en NS-familie etter krigen, brukte hun lite av sin egen biografi i diktningen. Det var verden utenfor som interesserte henne.
Nå tror jeg ikke at jeg trakk noen øyeblikkelig livsvisdom ut av boka til Haff denne sommeren, men når jeg leser den igjen i dag kjenner jeg hvor befriende lite hun dømmer. Haff ser menneskene som det de er og ikke som hun skulle ønske de var.
Dessverre kan jeg ikke avslutte med å fortelle hvor bra jeg fikk taklet alt til slutt. Da høsten kom hadde jeg fortsatt ikke lagt noen ny plan, men alt løste seg allikevel. Gode venner kom til unnsetning, jeg fikk en ny jobb og et fint sted å bo. Egentlig ganske usannsynlig og ufortjent; hadde jeg lest det i en bok, ville jeg blitt irritert over en så enkel avslutning.
Til og med skikkelig sommervarme fikk jeg til slutt det året, med septembersol som badet byen i gyllent skjær.