Dag 1. Fem grader, tåke og regnbyger.

Den er herlig uventet, solnedgangen, som bretter seg ut som oransje aluminiumsfolie over horisonten i tydalsfjellene. I den andre retningen har enden av en tykk regnbue erstattet julestjerna i toppen av et grantre.

- Man må ikke glemme å stoppe opp og bare se. Det er dette det handler om, sier Jens Kvernmo. Fangstmannen, som i år feirer julekvelden under ei gran med 180 graders utsikt over snøkledde fjell i Sylan.

Naturopplevelsene kommer som perler på snor i tydalsfjellene.

Sosial særing

For et par timer siden var vi de første menneskene han hadde sett på et par uker. «Det kunne vært verre», sier han om besøket, og ler. Han er egentlig glad for å få gjester. Han er en sosial særing, mannen med bustete hår og skjegg og med truger på beina, han som liker å være helt alene på fjellet i månedsvis. Uten livsnødvendigheter som tak over hodet, sjokolade og Facebook.

- Jeg liker egentlig ikke at det er mobildekning her heller. Det blir mer autentisk uten kontakt med andre. Jeg vil kjenne på hvordan det var før i tiden. Da man levde et enkelt liv, og jaktet etter maten og pelsen. Men det viktigste er frilufta og naturopplevelsene, sier Jens.

Vi innlosjeres på ei vann- og strømløs hytte på Søråsvollen. Det er utedo, men likevel høy standard for fangstmannen som er vant til kummerligere kår. Men her blir han ikke lenge. Etter nyttår blir det telt på fjellet og selvfanget fisk og hare til middag. Forhåpentligvis. Han har ikke altfor mange kilo å miste.

Vinterstormer i Sylan

31-åringen fra Ogndal i Steinkjer kommune er ingen uerfaren fjellfarer. Smaken av det gode fjell- og jaktliv ble han introdusert for tidlig. Hans første minne er fra da han som treåring var med pappa og bestefar på jakt. Det er bestefar som har lært ham hvordan man best flår en mår.

Her flår Jens en mår som hadde gått i en av fellene han har satt ut i området rundt hytta på Svartåsvollen. Kjøttet spiser han ikke, men pelsen tar han vare på. Får han mange, kan de selges på pelsauksjon i Oslo.

Sist vinter bodde han tre måneder i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark i Nord-Trøndelag. Nå er han på sin fjerde langtur, og ønsker denne gangen vinterstormene velkommen fra et fjellområde rundt Sylan, på svenskegrensen i Tydal kommune.

- Man må være forberedt på at noe kan gå galt. Blir jeg skadd eller trenger hjelp, er det ikke sikkert jeg får kontakt med folk. Det er dette familien min er mest redd for. For meg øker det bare spenningen. Å vite at en feil kan koste meg livet skjerper sansene, sier eventyreren, som har latt seg inspirere av både Helge Ingstad og Lars Monsen.

- Monsen har vært en inspirasjonskilde. Han gjorde det ekte, norske friluftslivet populært igjen. Og viste at dette er noe alle kan gjøre. Det virker kanskje litt sært, men jeg mener man må oppleve det primitive for å virkelig sette pris på varmt vann i springen og søndagsåpne butikker.

At han i tillegg til å nyte naturen fanger mår og røyskatt, eller skyter en rev, er hans bidrag til å øke rypebestanden i området. Tydal kommune har en skuddpremieordning på småpredatorer.

Det er julestemning i tydalsfjellene, med snøkledde fjelltopper så langt øyet kan se. Helt nederst i bildet går Jens Kvernmo og hans to gordonsettere.

Det er flere som liker å være alene med naturen: NTNU-studenten Else Bull Jenssen (23) bodde i fjor på 12 kvadratmeter i Estenstadmarka

Følte seg utenfor

At han har søkt naturopplevelser og ikke fast jobb har gjort at han til tider har følt seg litt på utsida.

- Jeg har ofte fått følelsen av at folk synes det er bortkastet det jeg gjør, og tidligere fikk jeg ikke mye støtte fra familie og venner. Noen mente jeg var en slask som ikke hadde fast jobb eller ville slå meg til ro. Men folk har fått en annen oppfatning nå, når jeg har begynt å dele naturopplevelsene mine gjennom bilder og film, sier han.

Et speilreflekskamera og et videokamera er derfor trofaste følgesvenner på turene, i tillegg til to gordonsettere.

- Det er ikke så ensomt når hundene er med meg, sier han og koser med Thunder. Mira er ikke langt unna. Hun har ei dårlig hofte, og dette er trolig hennes siste fjelltur.

Etter jul og nyttår blir Jens helt alene på fjellet, uten hundene. De tåler ikke vinterstormene og kulden som kan komme. Det er mye selskap i hundene, så han gruer seg til å dra fra dem.

Elvebrus i fjellet

Dagens skitur går gjennom våt snø når mårfeller skal sjekkes. Det er fem grader og regn, og veldig merkelig å høre bruset fra elva så langt oppe i fjellet.

Det er uvanlig mye vann og slaps i fjellet, til tross for at det er desember. Jens synes det er alt for varmt med fem grader, og gleder seg til kuldegradene forhåpentligvis kommer i januar.

Jens vasser i vann med trugene på beina. Skibindingene ble ødelagt på den fem timers lange turen ned fra Ramsjøen dagen før. Det må være forferdelig tungt å gå i truger, det er tungt nok på ski, men steinkjerbyggen klager ikke. Noe sier oss at han er rimelig godt trent.

Han utveksler nok treningstips med langrennsløper Niklas Dyrhaug, som er hans nærmeste nabo hjemme i leiligheten på Sverresborg. I seks av de siste åtte årene har Jens bodd i Trondheim.

Nylig oppdaget han kjøpesenteret Byhaven da han skulle kjøpe gardiner til boligen han nå har hatt i tre år.

- Det kjøpesenteret hadde jeg aldri sett før. Og det var helt forferdelig. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å handle julegaver der. Bare stress og kaos. Jeg vil heller være på fjellet å møte andre særinger som meg, sier han.

Han er en skikkelig bygdegutt, denne Kvernmo fra Ogndal, som på returen til hytta er nede i ei truge.

- God, dryg styrketrening, dette, sier han.

Jens Kvernmo bruker både fjellski og truger på turene sine. Han har en pulk han drar med seg når han er på fjellet. Der har han alt han trenger av utstyr til å sove i og jakte med. Rifla er alltid med på ryggen.

- Dette er livet

Etter mørket har lagt seg, tar Jens fram rådyrkjøttet. Han har skutt dyret selv, og har med kjøtt i tilfelle det blir dårlig med spiselig fangst. Han skulle gjerne ha livnært seg kun fra naturen i de månedene han er her ute, men har ikke lov til å jakte på annet enn fisk og hare.

Det er ingen som klager på «reservematen». Ytrefilet av rådyr smaker godt for slitne kropper. Ekstra godt når det tygges i skyggen av levende lys og med julesanger på P1 i bakgrunnen.

Kvelden avsluttes utendørs rundt leirbålet.

I lyset av hodelykta hugger Jens ved til bålet vi skal varme oss på utover kvelden. Det er litt som terapi å se inn i flammene i bålet. Jens kan bli sittende å stirre lenge, og lure på hvorfor flammene er så hypnotiserende.

- Det er så fint å se lyset fra bålet når jeg nærmer meg. Nei, dette er livet, sier Jens mens han kommer gående mot leirplassen med en nyhugget favn med ved.

Det er ikke andre lys enn fra hodelykta, bålet og kanskje månen ved Svartåsvollen i kveld.

KOMMENTAR: Hyttelivet - midt mellom drøm og virkelighet

O helga natt

Dag 2: To grader og sol.

Verten vekker oss med lukten av nybakte rundstykker. Eller kokte, siden han har brukt en kasserolle på gassplate til rundstykkene. Det er et avbrekk fra havregrynsgrøtdietten han ellers lever på. Vi spiser i stillhet mens Jussi Björling synger «O helga natt».

Månen holder vakt mens folk og dyr sover.

- Julestemningen kommer den, også her ute. Den er deilig å kjenne på, sier Jens.

Så må vi skynde oss ut på ski før sola står opp. Vi må se soloppgangen, og det får vi. Herregud, så vakkert.

Det er ikke til å unngå at svulmende følelser for fedrelandet samler seg i brystet når man omgir seg med så mye flott natur. Baktroppen, som nynner på «Norge i rødt, hvitt og blått», kjenner tydeligvis på det samme.

Jens Kvernmo (31) fra Steinkjer har skutt reven som nå holder hodet hans varmt på vinterturene i fjellet. Halen er sydd inn i hetta på jakken hans.

Men, vi får ikke oppleve dagene der vinterstormene herjer som verst, der de vakre solnedgangene og regnbuene er gjemt bak et mørkt skydekke.

- Da kan jeg tenke: «Hva er det jeg holder på med her ute på fjellet, helt alene, hva er vitsen?». Jeg kan føle meg mentalt nedbrutt og synes alt er trist. Men så snur været, og energien kommer tilbake og jeg tenker at livet kunne ikke vært bedre.

Jens tror denne turen blir den aller siste av sitt slag. Han kommer ikke til å slutte å dra på tur, men de vil bli litt kortere.

Skarpskytter og økonom

Til tross for sin forkjærlighet for fjellet, så tror han denne turen blir den siste av sitt slag. Han ønsker å begynne på en ny fase av livet. Nå vil han temmes av «kvinnfolk og unga».

Jens har arbeidserfaring både fra offshore-bransjen og Forsvaret, da han jobbet en periode som skarpskytter i Afghanistan. Han er også utdannet økonom.

- Jeg får prøve å finne ei i Trondheim, og ta henne med meg hjem til Ogndal. Får jeg ei til å bli med på det, da vet jeg det er ei bra dame, sier han og flirer.

Da kan det hende at 31-åringen faktisk må få seg en fast jobb også. Og han har arbeidserfaring både fra offshore-bransjen og Forsvaret, da han jobbet en periode som skarpskytter i Afghanistan, ei tid han savner.

- Vi levde i ei boble. Samholdet og det sosiale var bra, og de årene har påvirket meg mye. Man får et annet perspektiv på livet veldig tidlig, som 19-åring. Jeg fant fort ut at jeg likte å utfordre meg selv, og være utenfor komfortsonen. Jeg tror ikke jeg hadde vært her, om jeg ikke hadde vært der, sier han.

Steinkjerbyggen er også utdannet økonom. Han har aldri jobbet i bransjen, men tror utdanningen kan komme godt med senere.

I mellomjula drar han hjem med hundene. Det gruer han seg veldig til, men de tåler ikke vinterværet i Sylan i januar og februar. Så når nyttårsrakettene pryder nattehimmelen, vil fangstmannen være mutters alene på en eller annen fjelltopp i Sylan.

- Hvordan jeg skal feire? Hm, nei, kanskje jeg får ta meg en tynn en, humrer han.

Ingen rev i sikte. Hundene er rypehunder, og har nok skremt bort alt annet i nærheten. Han har en lokkefløyte som høres ut som en døende kanin, som han bruker for å lokke fram reven. Den ble det ikke bruk for denne gangen.

I år som i fjor blir vinterprosjektet dokumentert på film, og han oppdaterer bloggen sin underveis.

Følg Adresseavisen på  Facebook , Instagram  og  Twitter .