På noen konserter er det viktigere å komme med åpent sinn en på andre.
Eksentrikeren Ariel Rosenberg fra Los Angeles, alias Ariel Pink, er ikke kjent for å være verdens mest stødige liveartist. Når en samtidig tar i betraktning at han selv på plate lager noe av den mest uforutsigbare, sjangerhoppende og halsbrekkende eksperimentelle musikken som går under pop-merkelappen, er det mye som kan gå galt. Samtidig kan alle usikkerhetsmomentene bidra med nerven som er forutsetningen for å skape det virkelig magiske. Det var bare å la det stå til.
Pop-galskap i kveld
Backet av et for anledningen seks mann sterkt Haunted Graffiti-band, blir det en klar overvekt av det siste på Brukbar/Blæst. Han er ikke den første artisten som slites mellom ønsket om å lage den perfekte poplåten og samtidig kvitte seg med konvensjonenes tvangstrøye (hei, Todd Rundgren) - men få gjør det med like overbevisende begavelse og fininnstilte musikalske ører.
Settet er dominert av låter fra fjorårets sterke «Pom Pom»-album. Tre av dem åpner konserten, Zappa-aktige «White Freckles», den tunge hardrock-varianten «Four Shadows» og luftige, popelegante «Lipstick» - et kjapt lite tverrsnitt som skal forberede oss på det som skal komme. Jeg kan styre meg for de aller mest gjøglete og sirkusaktige låtene hans, i kveld representert ved blant andre «Dinosaur Carebears», men de er heldigvis i solid fåtall på en kveld som likevel inneholder mer variasjon og surrealisme på 80 minutter enn de fleste klarer å fordøye.
Drar spøken langt
Det litt ironiske smart-ass-preget som kan skjemme platene, er også nesten borte på konsert. Keitete, men inderlig, er han totalt til stede mens den musikalske berg- og dalbanen som suser rundt ørene hans. Pink har en enda mer ekspresjonistisk vokalstil live. Han hveser, blåser, brummer, plystrer, det kommer stavelser og utbrudd, det går fra growling til skingrende falsett på sekundet. Han tåkelegger sånn sett flere av sine beste melodier mer enn godt er. Men akkurat idet du tenker at han ikke hadde fått sunget i bandet dersom han ikke hadde skrevet låtene, viser han at det bare er effektbruk. Coveren av Donnie & Joe Emersons soul-kuriositet «Baby» er en bauta i Ariel Pink-katalogen, og i kveld gjør han den eksepsjonelt bra. Han kan altså å synge penere enn de fleste, han velger bare å ikke gjøre det mesteparten av tiden.
For der vi slenges fra én ytterlighet til en annen, er det det er lett å få inntrykk av at det som foregår på scenen er et bare halvveis kontrollert kaos. Men det er nok langt fra så surrete som han vil ha oss til å tro. Ta for eksempel settets oppbygning, der bandet spiller bevisst på kontraster med de reneste poplåtene plassert etter de villeste utskeielsene. De legger til og med inn et lite hit-strekk når de brenner av lykkepillen «Bright Lit Blue Sky», «Only in My Dreams» og «Put Your Number on My Phone» på rappen rundt halvveis (men ingen «Round And Round»!). De har skjønt effekten av å bygge opp spenning og gnisninger - det tydelige og vakre har desto større effekt når det først kommer og renser lufta.
Det slår meg at han går rett til kildene - til popmusikken da den smakte tyggis, til hardrocken før den ble oppblåst, til garasjerocken til da den var pur energi, psykedeliaen mens dens fremste egenskap var at den var fri og udefinert. Ved å gjøre dette, finner Ariel Pink fram til en forlokkende uskyld - samtidig gir det ham tilnærmet fritt leide til å herse med sjangrene og la dem putre i sitt høyst personlige og særegne syrebad. Bandet er bra og henger overraskende godt med i hårnålssvingene, ikke minst takket være The Germs-veteranen Don Bolles på trommer - for øvrig den eneste i bandet som, iført bikini, henger seg på frontfigurens crossdressing-opplegg. Alt dette utspilt foran en storsjerm som konstant viser... tja, sjuke greier.
Den mørke og truende goth-/new wave-låten «Not Enough Violence» leveres svimlende bra, mens «Menopause Man» løftes mange hakk fra plateversjon til å låte som en glemt klassiker. Konserten avsluttes av en ellevill versjon av «Netherlands», som veksler fra en intro som hadde vært tidlig Genesis verdig - til stadionrock med glinsende gitarsolo og det hele. Så blir det med dét, vi får ikke noe ekstranummer - litt nykker må han jo vise for å holde på imaget etter en såpass bunnsolid og strukturert konsert.
Det ble mye bedre enn fryktet, og omtrent så bra som det er lov å håpe. En konsert med en type artist vi har altfor sjelden i Trondheim. En konsert jeg tror de fleste som var til stede er glad for å ha opplevd.
Anmeldt av VEGARD ENLID